Har færre smågnagere og mer rev rasert norske rypebestander?

Dette er historien om et av de store norske naturfenomenene, og hvordan det forsvant. 

Tiden med enorme mengder, ikke bare av rype, men også smågnagere, i norsk natur er forbi. Det slår professor emeritus Olav Hjeljord og professor Leif Egil Loe ettertrykkelig fast. 

De to forskerne fra NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har gravd i nesten 150 år med historiske data på lirype. Resultatene viser en dramatisk nedgang i bestanden. Toppårene faller på et stadig lavere nivå og det er lenger mellom dem. 

Forskerne tar utgangspunkt i antall fugler skutt per jeger per dag i jaktsesongen:

– I tidligere toppår lå dette tallet ofte på 30-40 fugl per jeger, sier professor Hjeljord. 

– De siste årene har det ligget rundt 3-4.

Tidligere var snarefangst den viktigste beskatningsformen. i Sirdal i 1910 var fangsten av rype, trolig mest lirype, på cirka 50 000 fugler. I gode år gikk det sledelass av ryper til Stavanger. Slike bestander kan vi i dag bare drømme om. 

– Vi snakker om en reduksjon på nesten 1000 prosent, sier han.   

Færre mus og lemen

Det er nemlig ikke bare tallet på rype som har gått kraftig nedover. I løpet av de siste 100 årene har den norske naturen også mistet de store bestandstoppene av smågnagere. Trenden er den samme over hele Europa. 

– Anekdoter og historiske estimater tyder på at det var mye større topper av lemen før.

Per i dag er det ingen felles enighet blant forskerne om hvorfor smågnagerbestandene har gått ned. Rapportene om nedgang blant smågnagerne startet på 1980-tallet, men Loe og Hjeljord tror forskerne har vært alt for sent på ballen. 

– Basert på gamle skriftlige kilder, spekulerer vi på om denne nedgangen i de store smågnagertoppene egentlig begynte for hundre år siden, sier Hjeljord. 

De tror at denne reduksjonen har forårsaket en dramatisk dominoeffekt gjennom økosystemet.  

Mer press fra rovdyra med mindre smågnagere

Hypotesen er at færre smågnagere har ført til at rovdyrene har endret dietten fra mus til fugl.

Sammenhengen mellom rype, smågnagere og rev blir ofte trukket frem som den viktigste rovdyr-byttedyr-koblingen. Professorene tror imidlertid andre dyr og fugler i perioder kan være vel så viktige som reven. 

– I perioder med lite rev tror vi at særlig røyskatt, snømus og kråke har forsynt seg av egg og kyllinger, sier Hjeljord. 

Når det ikke er store mengder smågnagere som rovdyrene kan spise, så slipper ikke rypa unna lenge nok til den klarer å bygge opp bestanden. 

– Dette har dermed hindret rypebestandene i å nå de tidligere sagnomsuste toppene, forklarer han. 

Jakten på fortidas fugler

Hvor finner man 150 år gamle tall som kan brukes i moderne forskning? Professor Hjeljord har trålet historiske arkiver.  

Fra 1872 ble landets jegere organisert i Norges Jeger- og Fiskeforbund (NJFF) og like etter kom det ut en månedlig journal. Allerede i de første utgavene av tidsskriftet ba redaksjonen hver høst jegere om å rapportere om antall skutte ryper.

Frem til krigen er det disse registreringene de har basert seg på. Nyere tall har de hentet fra henholdsvis kartlegginger gjennomført av det daværende Statens viltundersøkelser, og tall samlet inn av Statistisk sentralbyrå.

– Jeg har lappet sammen en 142 år lang tidsserie som representerer gjennomsnittlig daglig fangst av lirype i hele denne perioden, sier han. 

Denne serien har han og Loe kombinert med tall på smågnagerbestander fra samme tidsperiode. Det er første gang noen har sett på så lange tidsserier for norsk rype. I motsetning til det første forskningsprosjektet på 1920-tallet, har professorene anvendt moderne statistiske analyser for å finne årsakene til bestandsvariasjonene. 

Klima betyr lite

Hva med klimaet oppe i det hele? Forskere har tidligere spekulert i om endringer i klima muligens kan gi positive effekter på lirype, fordi tidligere vår og økt planteproduksjon vil medføre bedre oppvekstsvilkår for kyllingene. 

De har gravd i sammenhengene mellom rype, smågnagere og klimatiske variasjoner.

Til tross for at analysene viste enkelte positive effekter av varmere vær på våren og forsommeren, så var det ingen dominerende trend over tid. Derimot var det en klar positiv sammenheng til toppene i smågnagerbestandene, om enn mindre i senere tid enn tidligere.

– Dessuten burde høyere vårtemperaturer og redusert nedbør i denne perioden isolert sett ha påvirket rypa positivt, sier professor Leif Egil Loe.

– Konklusjonen blir derfor at klimaendringer ikke forklarer nedgangen i norske bestander av lirype.  

Fortsatt jakt - i kontrollerte former

Selv om den nåværende bestanden av rype bare er en brøkdel av hva den var i tidligere tider, så anbefaler forskerne fortsatt lett jakt på bestanden. 

– Dette både for å motivere befolkningen, og især jegere, til å bidra til overvåking, og for å opprettholde allmennhetens interesse for fuglen, sier Loe.

Fortsatt overvåking er svært viktig. I dag overvåkes årlige svingninger i reproduksjon og bestandsstørrelse i våre rypebestander i et landsomfattende nett av jegere med hunder. Registreringene, som omfatter hundrevis av jegere, er avhengig av et stort antall jegere. Disse takstene gir gode indikatorer på endringer i bestandsstørrelse og kan avdekke underliggende økologiske prosesser. 

Slike lange tidsserier er forskerens gullgruve, og en viktig nøkkel til vår naturforståelse. 

– Spesielt for rype gir de lange tidsseriene et vindu inn i fortida. Dette fordi de strekker seg tilbake til en tid da de økologiske prosessene var mindre påvirket av tap av habitat og klimaendringer, forklarer han.

Verdien av en god «hukommelse»

Menneskehetens kollektivt korte hukommelse er både en forskerutfordring og en stor samfunnsrisiko. 

– Vi mennesker har en tendens til å instinktivt referere til vår egen livstid som «normalen», sier Loe.

Dette gjør at vi raskt går glipp av store endringer dersom de skjer sakte og ikke måler endringen mot historiske data bakover tid. 

– I forvaltningen referer vi til denne mekanismen som «shifting baseline syndrome», forklarer han. 

En norsk oversettelse blir noe i retning av «teorien om endret grunnlinje». Grunnlinje i denne sammenheng er en generasjons referansepunkt. 

En av de første forskerne som beskrev fenomenet i detalj var Daniel Pauly. Han pekte på hvordan Canadas torskebestand, en av verdens største, kunne kollapse totalt uten at forskerne slo alarm. 

Det skjedde fordi nye generasjoner med forskerne hele tiden tok utgangspunkt i sin generasjons «bestandsnormal» når de startet sitt arbeid. Da nedgangen kun ble sammenliknet med allerede reduserte tall, og aldri med de opprinnelige mengdene fisk som en gang hadde vært, så virket den ikke dramatisk. 

Resultatet var at torskebestanden kollapset fullstendig, og 30.000 fiskere mistet jobben. Nå, mer enn 30 år etterpå, er den canadiske torskebestanden fremdeles på et minimum. 

Trenger jegerne

– Fortellingen om den canadiske torskebestanden er en historie til skrekk og advarsel om hva som skjer når vi glemmer fortiden og jobber innenfor en kort tidshorisont, påpeker Loe. 

De understreker likevel at forvaltningen av norske ryper er på et helt annet nivå enn den kanadiske torskeforvaltningen. Og det er svært viktig at overvåkning og forskning opprettholdes og helst forsterkes.

– Det høres ut som et paradoks, men hva angår overvåkning er vi faktisk avhengig av en moderat jakt, med trenede jegere og hunder, påpeker Loe.  

Han forklarer videre at hva jegere og forvaltere kaller «toppår» i dag ikke kan sammenliknes med hva tidligere tiders kollegaer oppfattet som gode bestander.

– Om vi noensinne får tilbake gamle dagers toppår av rype er nok høyst usikkert, avslutter han.