Shapeshifter er Kai Gundelach’s tredje fullengder, og den er inspirert av Nøkken Dette mytiske og mystiske vesenet som vil lure folk i drukningsdød i tjernet hvor han bor. Noen ganger skifter Nøkken ham og blir til en kjekk ung mann som spiller betagende musikk, andre ganger til en vakker hvit hest.

Gundelach sier at han ser seg sel vi Nøkken, særlig i versjonen hvor han er en trist mann som sitter ved vannet og synger sanger om sin ensomhet og lengten etter frelse. For der Ozzy Osborne omtales som mørkets fyrste, så har Gundelach fått tittelen som melankoliens prins. Når han snakker om sitt kommende album sier han, «Jeg skriver fortsatt om meg selv, og om ensomhet. Melankoli er det jeg føler sterkest og således mestrer best.» 

Men det er noe med dette tredje albumet, som blant annet har et tydeligere gitarsound enn de tidligere utgivelsene. Gundelach beskriver det som en krysning mellom Americana og hans særegne analoge synthpop. Det lille skiftet kommer i stor grad av en splitter ny gitar, laget i countrymusikkens hovedstad Nashville, som han kjøpte helt i starten av pandemien.

My Frail Body (2020) – et album definert av to livsendrende hendelser; hans første psykedeliske trip, og at han ble far for første gang – inneholdt feltopptak, klubblåter og profilerte samarbeid (inkludert en duett med AURORA). Kort sagt et svært gjennomarbeidet album. Med oppfølgeren Shapeshifter ville Gundelach skape musikk som det var enklere å fremføre på scenen. Så da er det i stor grad spilt inn med bandet, hvor de «jammet» på hans idéer. “Det er litt dad rock over soundet,” fleiper han.

Enda viktigere, så er dette et album hvor Gundelach har tillatt seg å være mer impulsiv, og ha det mer gøy under låtskrivningsprosessen. Heller enn å be om råd fra andre har han lyttet til egen magefølelse. “Det er jo en grunn til at man så ofte foretrekker en demoversjon. Den rå og umiddelbare energien i en låt er vanligvis tydeligere der,” forklarer han. Dette er en lekse lært av en av sine mest kjente låter “Duck Hunting”, hvor han endte opp med å gå tilbake til første innspilling etter å ha gjort utallige versjoner.

På et tidspunkt så Gundelach for seg at man laget en fiktiv dokumentar om Shapeshifter. Der skulle han reise til Jomfruland, den idylliske kystbyen hvor Theodor Kittelsen ble inspirert til å male sitt ikoniske bilde av Nøkken. Og, mens han var der, skulle noe gå veldig galt slik at Gundelach bokstavelig talt skulle bli til denne mystiske vann-vetten.

“Jeg har alltid vært fascinert av Kittelsens maleri,” sier han. Over hundre år gammelt, men det er som hentet fra en skrekkfilm. Nøkkens hår som ligner på trerøtter, og de glødende blå øynene i vannskorpen, og trær og et unaturlig, nesten syklig, gult lys som reflekteres i innsjøen. Gundelach ville rekreere “atmosfæren rundt et tjern på natten” og “stemningen fargene i maleriet gir.” 

Mer enn noe annet så er det naturen som inspirerer musikken hans nå for tiden, etter at hans første opplevelser med psykedelia styrket en forbindelse. “Særlig til regnet” erkjenner han. Som Gundelachs avdempet sorgfulle musikk påminner oss; kosmos gir og kosmos tar. Det er slik harmonien opprettholdes.

Oslo, april 2022