Prinsipielt er saken av så stor betydning at den bør ankes til Høyesterett.  

Hensikten med beskyttelse er å sikre en flyktning en stabil og trygg tilværelse, og forhindre ny flukt. NOAS er dermed kritiske til at lagmannsretten opprettholder bruk av internflukt i opphørssaken, i strid med UNHCRs tolkning av FNs flyktningkonvensjon.

−Det er særlig kritikkverdig fordi Norge, som eneste land og i strid med flyktningkonvensjonen, ikke lenger gjør en vurdering av om det er rimelig for den enkelte å bli returnert til internflukt, sier generalsekretær Ann-Magrit Austenå i NOAS.

NOAS er videre kritisk til rettens vurdering av at sikkerhetssituasjonen er trygg nok i Kabul. Kabul ble i 2018 ansett som den farligste provinsen for sivile i Afghanistan. UNHCR har siden august 2018 frarådet internflukt til Kabul på grunn av sikkerhets-, menneskerettighets- og den humanitære situasjonen.

−Vi mener at UNHCRs tolkning, at internflukt kun skal brukes i en ordinær asylvurdering og ikke i saker som gjelder opphør av flyktningstatus, bør legges til grunn. For at opphørsklausulen skal kunne brukes til å frata en anerkjent flyktning, beskyttelse, må det ha skjedd en vesentlig og stabil endring i sikkerhetssituasjonen. Det ser vi ikke, verken i Jaghori eller i Kabul, påpeker Austenå.

−Om en anerkjent flyktning kun kan returnere til bestemte deler av hjemlandet, hvor hun i tillegg blir avhengig av et enkeltmenneske for å være trygg, er det en sterk indikasjon på at det ikke har skjedd en «vesentlig og stabil endring», sier Austenå.

Farida-saken har versert i norsk rettsvesen siden 2015, da familien ble sendt fra Dokka i Oppland til Afghanistan.

Farida og moren Noorya bodde i Norge fra 2011 til 2015. Utlendingsmyndighetene trodde ikke på asylhistorien, men på grunn av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan fikk mor som enslig kvinne uten nettverk i Afghanistan, og datter flyktningstatus i Norge.

Faridas far Hafiz kom til Norge i 2012 og søkte om flyktningstatus, som ble avslått. I februar 2013 tilbakekalte UDI Faridas og morens flyktningstatus og oppholdstillatelse. UDI la til grunn at hjemstedet, Jaghori distrikt i Ghanzi provins, fortsatt var et usikkert område, men at familien nå – i og med at far var kommet til rette – kunne henvises til internflukt i Kabul. UNE opprettholdt opphør i vedtak fra september 2013 og mente, i motsetning til UDI, at sikkerhetssituasjonen på hjemstedet nå var trygg nok.

I 2015 tapte UNE i Oslo tingrett, der vedtaket ble kjent ugyldig. UNEs anke ble forkastet i Borgarting lagmannsrett i 2017. Staten tapte også i Høyesterett i 2018. Nemndleder i UNE, som tidligere hadde fattet vedtak i saken, valgte like fullt på egen hånd - uten bruk av nemndmøte - å opprettholde UNEs tilbakekall av flyktningstatus, nå med retur til internflukt i Kabul.

I november samme år gikk familien på nytt til rettssak i Oslo tingrett, der de tapte. Familien anket til Borgarting lagmannsrett, og tirsdag 23. juni kom dommen.