Dette søppelet finner du mest av i hovedstaden

Sigarettsneiper dominerer bybildet

Hold Norge Rent har sett nærmere på innholdet til forsøplingen i hovedstaden på oppdrag for Oslo kommune. 

– Vi har kartlagt 16 forskjellige lokaliteter over hele Oslo, og resultatene overrasker ikke, forteller fagleder for landforsøpling, Mari Mo Osterheider.

Sneiper er verdens største forsøplingsproblem, og Oslo er intet unntak. Nesten halvparten av forsøplingen i Oslo består av sigarettsneiper. 

Topp ti funn i Oslo kommune i 2019:

1. Sigarettsneiper 42,5 %
2. Snus 20,6 %
3. Plastbiter 2,5–50cm 8,1 % 
4. Godteri- og snacksemballasje i plast 4,2 %
5. Annen plast 3 % 
6. Papirbiter 3 % 
7. Annen metall 2,2 % 
8. Korker og lokk 1,4 % 
9. Engangsbestikk 1,2 % 
10. Andre materialer 1,2 %
    
    (Se hele rapporten her).

Hvorfor sneiper og snus?

I Norden er ikke bare sneiper, men også snus et stort forsøplingsproblem, og derfor seiler snusen inn som nummer to på lista over forsøpling i Oslo.

Tidligere undersøkelser har vist at mange ikke ser på sneip og snus som forsøpling. Fordi det er så smått, regnes det som ubetydelig, og forsøpling forbindes i stor grad med større avfall. At sigaretter på avveie fører til at både giftstoffer og plast havner i naturen, ser med andre ord ikke ut til å være godt nok kjent blant innbyggerne.

I studien oppgir også flere røykere at de er redde for å starte brann i søppelkassen, og derfor kaster sneipen på bakken. Egne askebegre, frittstående eller i tilknytning til søppelkasser, kan dermed være en god idé – som sneipkassene som Oslo kommune nå tester ut i samarbeid med Sneipfritt.

Norge vet ikke nok om eget søppel

Norge mangler kunnskap om egen forsøplingssituasjon både nasjonalt og lokalt. Samtidig ønsker stadig flere kommuner å sette inn tiltak mot forsøpling.

Ved å kjenne kildene til forsøpling, og omfanget av problemet, er det enklere å sette inn effektive tiltak – og senere å måle om tiltakene har hatt ønsket effekt.

– Uten tilstrekkelig innsikt i forsøplingsproblemene, risikerer kommunen å sette inn tiltak som ikke tar tak i de faktiske utfordringene, forklarer Osterheider.