Den «ignorerte» torturen

«Jeg ble ikke spurt om tortur, fikk vanlig helseundersøkelse da jeg kom til Norge. Da jeg ble dårlig på skolen etter å ha fått opphold, fant man på sykehuset tegn på traumatisering.»

Dette fortalte en mann fra Syria til forskerne bak en ny Fafo-rapport. Forskerne har sett på hvordan asylsøkere som har opplevd tortur møtes av det norske systemet, både før, under og etter søknaden om asyl.

Personen er langt fra alene om å ankomme Norge med fysiske eller psykiske arr. Et sted mellom 10 000 og 35 000 mennesker med fluktbakgrunn har opplevd tortur eller annen umenneskelig behandling før deres ankomst til Norge, ifølge anslag. Tallene er trolig høyere.

I likhet med erfaringene til denne personen, finner forskerne at det vil ofte være tilfeldig om norske utlendingsmyndigheter og helseapparatet forholder seg til erfaringer med tortur og mishandling.

– Vi finner at det er lite kunnskap om og bevissthet rundt torturkonvensjonen. Det samme gjelder forpliktelsene denne medfører i systemet som skal ta imot, saksbehandle og behandle asylsøkere som har vært utsatt for tortur eller annen grusom og umenneskelig behandling, sier Fafo-forsker Nerina Weiss, en av rapportens fire forfattere.

Forpliktet til å undersøke

Ifølge det internasjonale regelverket har stater et aktivt ansvar for å påse at handlinger som strider mot torturforbudet ikke finner sted, og at de blir etterforsket når de forekommer. Her bør norske myndigheter styrke innsatsen, ifølge rapporten..

Stater har videre et aktivt ansvar for at ofre for tortur blir identifisert, undersøkt og utredet, og at retten til erstatning – og eventuelt rehabilitering – blir oppfylt. Stater anbefales derfor å styrke mekanismer og prosedyrer for identifisering av personer utsatt for tortur.

På tross av dette er det i Norge i dag et gjennomgående fravær av retningslinjer, rutiner, prosedyrer, kompetanse samt tydelig ansvarsfordeling mellom etatene og mellom sektorene når det gjelder asylsøkere som har vært utsatt for tortur, forteller Weiss:

– Dette har blant annet medført at torturofre ikke er identifisert som en gruppe som utløser spesielle tiltak og retningslinjer – slik for eksempel ofre for menneskehandel gjør. Det har også ført til at dokumentasjon av tortur kun blir sporadisk gjennomført, forteller Weiss.

Dokumentasjon, en grundig utredning av følger etter tortur, er nødvendig for å sikre rettsikkerheten til torturutsatte men også for å kunne yte riktig helsehjelp, fortsetter hun:

– Denne typen skader kan gi fysiske og psykiske helseplager som ubehandlet kan føre til kroniske plager og hemme integreringen.

Krever et samordnet løft

Det gjenstår altså en god del arbeid for å få plass en fullverdig oppfølging av torturutsatte og sårbare asylsøkere, inkludert identifisering av skader og rehabiliteringsbehov, dokumenterer forskerne.

De vektlegger at en opprydding forutsetter samarbeid over etatsgrenser, utvikling av retningslinjer og regelverk, evaluering av tiltak, relevant kompetanse innen ulike sektorer, samt økonomi og styring.

Det er likevel viktig å vise til at mange av strukturene allerede er på plass, understreker de, og viser til at vi allerede har retningslinjer og prosedyrer for andre sårbare grupper i asylprosessen. Det finnes også en del kompetanse om identifisering og dokumentasjon av tortur i helseapparatet.

– Det som trengs er derfor mange, små endringer på tvers av sektorene, og en større bevissthet om at ivaretakelse av torturutsatte og deres rettigheter er et tverretatlig og tverrsektoriell ansvar, sier Fafo-forsker Weiss.

Livsvarige merker

Selv om flere regionale og internasjonale konvensjoner forbyr tortur, er det utbredt i mange land. Det regnes som en av de mest brutale forbrytelsene mot menneskeheten.

Tortur utøves som fysisk og psykisk vold på måter det ikke synes å være grenser for når det gjelder grusomhet. Torturens siktemål er gjennom villet påføring av smerte å bryte ned en person både psykisk og fysisk.

Generelt kan det sies at torturerfaringer vil være noe mennesker lever med livet ut.

Konsekvensen av tortur kan være fysiske skader og smerter som er invalidiserende og av livslang varighet. Tortur vil alltid etterlate alvorlige spor i sinnet, og for mange torturutsatte vil det være de psykologiske senskadene som er mest omfattende, smertefulle og ofte langvarige.

Det er nettopp de psykologiske ettervirkningene som kan gjøre det så vanskelig å få frem historier om erfart tortur.

Debatt 2. september

Fafo-rapporten «Torturutsatte i den norske asylprosessen. En utredning av Norges forpliktelser, og anbefalinger til praksis» er forfattet av Cecilia Dinardi, Birgit Lie, Nora Sveaass og Nerina Weiss. Prosjektet er gjennomført på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI).

Rapporten lanseres under en egen Fafo-frokost torsdag 2. september. Ved siden av forskerne, møtes her også representanter for politikk, byråkrati og helsesektoren for å debattere rapporten og den problematikken som beskrives.

Seminaret strømmes direkte, se Fafos nettsider. Rapporten kan også fritt leses her etter seminarstart.