Da Kasakhstans bergkunst ble reddet av norsk dugnad

Kasakhstan var et av de landene som fikk stor glede av at det norske utenriksdepartementet var med og finansierte et UNESCO-drevet initiativ for internasjonalt samarbeid om sikring av bergkunst.  I Kasakhstan er dette aldri blitt glemt. I Norge er antakelig historien altfor lite kjent.

Når det kommer til helleristninger, er Tamgaly Kasakhstans Alta.

Alta er kjent for Nord-Europas største konsentrasjon av bergkunst laget av jeger-fangstfolk. Flere av de som tidlig var med og sikret helleristninger og hellemalerier i Alta, ble senere involvert i Tamgaly-prosjektet i Kasakhstan.  Fra 2001 ble norske fagfolk trukket inn i arbeidet i Tamgaly som i 2004 kom inn på UNESCOs verdensarvliste. 

Norge ble viktig for Tamgaly

Tamgaly ligger ca. 17 mil nordvest for Almaty, som nok i Norge er mest kjent som Alma-Ata og skøyteløp.  I Kasakhstan har man aldri glemt at norske fagfolk kom og hjalp til med sikringen av den viktige kulturhistorien som helleristningene representerer. Underveis og i etterkant ble det laget mange og lange rapporter om prosjektet.

Tamgaly ligger mot den vestlige enden av Tienshan-fjellene sørøst i Kasakhstan, ikke langt fra grensen til Kirgistan. Tamgaly ligger i en kløft, omgitt av et steinete landskap som strekker seg opp mot tørre fjellsider. Helt siden bronsjealderen har dette vært et pastoralsamfunn, åpenbart gjennomsyret av sterke symbolske og hellige assosiasjoner som har gitt inspirasjon til massevis av flott bergkunst. 

Det arkeologiske landskapet i Tamgaly har en konsentrasjon av rundt 5000 helleristninger, tilhørende bosetninger og gravplasser, som sammen vitner om nomadeliv, dyrehold, sosial organisering og ritualer. Tamgaly er i dag et viktig reisemål for besøkende fra inn- og utland.

Viktig kildemateriale

Akkurat som den rike samlingen av helleristninger i Alta er bergkunsten i Tamgaly et viktig kildemateriale som gir oss innsikt og innblikk i fortidens levesett og menneskenes levemåte. Bergkunsten både i Alta og i Tamgaly er nært knyttet til landskapet.

Den norske Riksantikvarens beslutning om å gi så høy prioritet til sikring av bergkunst er enestående i verden. Prosjektet har fått store og viktige ringvirkninger innenfor forskning, forvaltning og formidling.

Hos riksantikvaren i Oslo var det Anne-Sophie Hygen som administrerte prosjektet. I sin sluttrapport og evaluering i juni 2006 skrev hun at prosjektet ikke hadde vært mulig uten en bred enighet om at dette skulle prioriteres. UNESCO presset på, og i Norge stilte utenriksdepartementet med delfinansiering mens Riksantikvaren mobiliserte fagfolk som hadde relevant erfaring. Prosjektet i Kasakhstan pågikk i fem år med norsk deltakelse, og fikk blant annet som konsekvens at samarbeid om sikring og forvaltning av bergkunst spredde seg også til andre land i Sentral-Asia.

I rapporten heter det blant annet: «Det er grunn til å tro at prosjektet har åpnet opp for et godt og varig forhold mellom våre to land. At prosjektet har vært forankret i UNESCO har vært til stor hjelp og nytte».