Jeg er ikke den eneste som sitter et år inn i pandemien og tenker; FOR et år det har vært! 
Tenk om vi visste hvor langvarig det skulle bli - da. I alle begrensningene som har oppstått, som vi kanskje aldri har kjent på før, har hva som virkelig betyr noe blitt veldig tydelig. 
Jeg er enormt takknemlig for alt jeg har hatt mulighet til å fremdeles gjøre. 
Spille inn et album, gjøre konserter på nye måter og fått oppleve at  det å dele musikkopplevelser sammen, på en scene eller i hver vår stue, faktisk er viktig. 
Det er ikke bare glitteret når man skal noe ekstra, men noe som limer oss tett sammen, når vi blir musikkens egen resonnanskasse og kjenner oss igjen i hverandre.

Hadde jeg visst for et år siden at jeg på denne tiden skulle sitte her med et lite liv voksende i magen og en haug med nye spørsmål og veldig mange nye kapitle å åpne på kort tid, vet jeg ikke hva jeg hadde tenkt. 
Det skumleste med den «o store kjærligheten» vi aldri blir ferdig å snakke om, er frykten for å miste den igjen. Forplikte seg sånn ordentlig, gi hele seg. Men med denne type kjærlighet har jeg ikke noe valg, dette er med hele meg - bokstavlig talt. 

Låten min «Can I Keep You For A While» handler om å tørre slippe noen inn til sitt mest sårbare og ble skrevet lenge før livet tok den vendingen det har gjort nå. 
Likevel er denne endringen kanskje den største øvelsen jeg har stått i når det gjelder å åpne opp, gi plass til noe mye mer og mye større enn livet har rommet til nå.  
Sprenge ut rom i seg selv (også bokstavlig talt, haha), strekke seg litt lengre mot solen. 
Så det får bli en oppfordring til oss alle denne sommeren, tørre å ta sjansen på noe fint. 
Selv om det er skummelt. 
For det kan jo faktisk bli nettopp - skikkelig fint. 

Gi slipp og slipp inn.

Christel Alsos, mai 2021