Miklós vurderte også hva det kreves for å oppnå EUs ambisjoner om å øke mengden av produkter og materialer i omløp i økonomien, såkalte sekundære råvarer.

Ved bruk av en materialstrømanalyse har hun satt tall på avfalls- og energistrømmer for å finne ut hvor avfallet tar vei og hvor mye utslipp de medfører. Videre har hun gjennomført en scenarioanalyse som ser på forbedring gjennom tiltak innen utvalgte kategorier i 2025 og 2035 for de 17 kommunene underlagt ReMidt.

– Vi trenger en gjennomgripende systemendring for å øke sirkulariteten i norsk økonomi. Det betyr at vi må være sikre på at materialene kan brukes på nytt. Vi kan ikke bare tenke på enkelte aktører, men vi må tenke i systemperspektiv hvor alt henger sammen. Slik bidrar vi til en sirkulærøkonomisk bevegelse, sier Miklós.

ReMidt IKS, som er brukt som case i masteroppgaven til Zsófia, er et interkommunalt selskap med 17 eierkommuner i Trøndelag og Møre og Romsdal. Til sammen 130 000 innbyggere bor i kommunene.

Kildesortering og gjenvinning

Med en lav nasjonal gjenvinningsgrad blant ulike materialer, kan systemendringen være lenger unna enn det Zsófia skulle ønske. For eksempel ble kun 4,4 prosent av innsamlet plastemballasje gjenvunnet i 2020 i kommunene underlagt ReMidt IKS.

– Det er betydelig rom for bedring av effektivitet både når det kommer til kilde- og ettersortering av avfall, og den faktiske gjenvinningen som foregår på anleggene. Hvis folk klarer å kildesortere med 70 prosent effektivitet vil de være bedre enn et sentralsorteringsanlegg i dag.

Blandet emballasje

I 2020 ble 36 prosent av husholdningsavfall sendt til gjenvinning til Remidt sitt anlegg, og av dette ble kun 17 prosent av emballasjeavfallet innen kategoriene papp og papir, plast, glass, metall og bioavfall faktisk gjenvunnet og resirkulert tilbake til økonomien.

– Det er mange ulike årsaker til dette. Emballasje er ofte en blanding av ulike materialer, noe som gjør det vanskelig å gjenvinne. Plast er en versting fordi vi gjenvinner lite av det og brenner dermed mye, noe som fører til store klimagassutslipp, fortsetter Miklós.

I Bergen, Trondheim og Oslo står avfallsforbrenning for rundt 10 til 20 prosent av klimagassutslippene lokalt. Reduserte utslipp fra avfallsforbrenningsanlegg er avgjørende for å nå nasjonale og lokale klimamål.

– En felles konklusjon kan trekkes fra alle scenariene jeg har satt opp for fremtiden: Gjenvinningsgrad vokser ikke eksponentielt med forbedret kildesortering. Den eneste måten å øke gjenvinningsgrad betydelig på er å øke materialkvaliteten av de ulike emballasjeproduktene. Samtidig er det viktig å tilpasse sorterings- og gjenvinningsanleggene til de avfallsstrømmene som kommer, og å etablere et regionalt marked for sekundære råvarer.

EUs måltall vs. realitet

EU har som målsetning at 65 prosent husholdningsavfall og lignende næringsavfall ("municipal waste") skal forberedes til ombruk og gjenvinning innen 2035. Det betyr at avfallet må sorteres og behandles på en måte som gjør at det potensielt kan gjenbrukes og gjenvinnes. Norge vil være forpliktet av dette direktivet.

– Det er viktig å sortere riktig, men teknologien er også av høy betydning. Det er ikke nok å innføre tiltak for å øke kildesortering, vi må også få renere strømmer av avfall i systemet, med materialer som faktisk kan gjenvinnes, og produkter som er designet for ombruk.

– Metodikk for å kvantifisere produkter og materialer som er egnet for gjenbruk er under utvikling, derfor ble ombruk ekskludert i mine beregninger. Sett i dagens lys er 65 prosent sortering av husholdnings- og lignende næringsavfall til gjenvinning nesten umulig å få til. Kildesorteringsgraden må da være opp til 80 prosent for privatpersoner. Da er vi avhengig av at materialene stort sett kan gjenvinnes, noe som ofte ikke er tilfellet i dag, sier Miklós.

Anbefaler tiltak

I systemanalysen i masteroppgaven til Miklós anbefaler hun en rekke tiltak for å bedre effektiviteten av et avfallshåndteringssystem, blant annet:

1. Kildesortering av matavfall og glass- og metallemballasjeavfall.

2. "Betal for det du kaster"-system for hente- og bringeordninger for forbedring av sorteringsgraden for gjenvinnbare produkter, spesielt for plast.

3. Sentralsortering av restavfall, både fra hente- og bringeordringer.

4. Investering i moderne sorterings- og gjenvinningsteknologier og forskning for å utnytte mer restavfall, organiske produkter og plast (for eksempel fra hygieniske produkter).

5. Å redusere tap og avviste produkter under sorterings- og gjenvinningsprosesser, spesielt for matavfall og plast.

6. Renovasjonsselskaper og aktører i gjenvinningsbransjen bør være aktive deltakere i designprosesser for kildesortering og gjenvinning.

7. Nye plukkanalyser (husholdning, kommunal næring og hytte; per beholderteknologi; per region) er nødvendige for å gjennomføre mer nøyaktige beregninger for både kildesorteringsgrad og gjenvinningsgrad.