Al-Farabi og idealismens krise – kronikk i Vårt Land

Over hele den muslimske verden markerer man denne høsten 1150-årsjubileet for middelalder-filosofen og forskeren Abū Naṣr al Fārābī, kjent i Vesten som Alfarabius. I Norge har Kasakhstans tidligere ambassadør til Storbritannia og Norge (2000-2002), professor og filolog Adil Akhmetov, fått dele noen tanker i den kristne dagsavisen Vårt Land i Norge.

I samråd med Akhmetov velger Kasakhstans ambassade også å gjøre teksten tilgjengelig gjennom våre egne kanaler.

Al-Farabi og idealismens krise

Av professor Adil Akhmetov, tidligere ambassadør i Norge for Kasakhstan

I år markeres 1150-årsjubileet for Abu Nasr al-Farabi – en av middelalderens store filosofer og forskere som er bedre kjent under navnet Alfarabius i Vesten. Al-Farabi studerte og utviklet verkene til Platon og Aristoteles på et vis som i islamske filosofiske kretser ga ham tilnavnet "den andre læreren" (siden Aristoteles ble ansett som den første). Al-Farabi, født i dagens Kasakhstan, tilbrakte store deler av sitt liv sammen med kristne lærde i Bagdad.

Hvordan kan man hevde at al-Farabi fortsatt er relevant i dagens verden? Som filosof behandlet han ideen om den ideelle bystaten, og modellen for forholdet mellom statene. Spesielt kjent er han for å ha utviklet konseptet rundt den såkalte "dydige byen", det vil si en tilstand der folk lever og jobber sammen for å oppnå universell lykke. Den dydige byen kan sies å være en avansert versjon av Platons "Republikk". Al-Farabi så for seg et organisk konsept av staten, hvis primære formål er rettferdighet. Han beskrev viktige egenskaper for innbyggere og ledere i en dydig by:

"En by, hvor mennesker forenes gjennom å hjelpe hverandre, hvor mennesker oppnår ekte lykke, er en dydig by, og et samfunn der folk hjelper hverandre med å oppnå lykke, er et dydig samfunn," skrev al-Farabi i sin berømte avhandling.

Al-Farabi stanser ikke ved bystatens grenser, men utvikler tanken videre, fra en ideell stat til en ideell verden, der internasjonalt samarbeid er dominerende:

"Folkene, siden de alle tilhører menneskeheten, må opprettholde fred seg imellom ... Hele jorden vil bli dydig hvis alle nasjoner hjelper hverandre til å oppnå lykke".

Spoler vi frem til 2020 er vi vitne til det motsatte av denne idealismen som er så nødvendig for å skape universell velstand. Det moderne menneske føler seg nok fremmedgjort av al-Farabis tanker, fordi idealismen er i en fundamental krise. Vi hører færre ideer om en bedre verden, og ser færre initiativer for tilnærming mellom nasjonene. Den proaktive, entusiastiske og praktiske tilnærmingen for å løse globale problemer synes forsvunnet, mens isolasjonismen og konfliktnivået tiltar.

Åpenbart innså al-Farabi sine egne ideers utopiske natur, men det forhindret ham ikke fra å understreke viktigheten av å streve etter idealene. Det skulle ta århundrer før menneskeheten utviklet fungerende demokratier og gode systemer for maktfordeling, som igjen skapte grobunn for universell likhet og innsikt. Og for hva? For å oppnå universell lykke, mente al-Farabi.

Den "dydige globale verden" innebærer et tett og nært internasjonalt samarbeid, der "nasjoner hjelper hverandre til å oppnå lykke", for å bruke filosofens egne ord.

Om det synes fjernt i dagens situasjon, må vi likevel aldri gi slipp på idealet. Det som fremstår som en utopi i dag, kan bli en realitet i morgen.