Svært vellykkede underbittsoperasjoner

– Det er ikke uventet at mange av disse pasientene er fornøyde; det har vi sett gjennom tidligere studier. Men det er viktig med jevne mellomrom å oppdatere seg på hva pasientene sitter igjen med etter inngrepene. Ikke minst er det vesentlig siden dette er ressurskrevende behandling, forklarer kirurg og Ph.d-kandidat Niels Fredrik Hågensli.

 7. mars disputerer han med sitt doktorgradsprosjekt ved Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Oslo. Han har undersøkt mer enn 200 personer som har tatt i mot behandling for å korrigere for underbitt ved Det odontologiske fakultet og Oslo universitetssykehus. Nesten samtlige av dem – 95 prosent – konkluderte med at de var tilfredse med resultatet tre år i etterkant.

Suksess tross bieffekter

Det finnes en rekke operasjonsmetoder for å rette på bittet. Forskjellen ligger i at man starter det kirurgiske inngrepet på ulike steder, avhengig av hvor kjevefeilen ligger. Hågensli har undersøkt de operasjonene der underkjeven flyttes bakover for å komme «på plass». Han har sammenlignet to varianter av såkalt ortognatisk kirurgi for korreksjon av underbitt. Operasjonene innebærer først å redusere størrelsen på underkjeven. Deretter flyttes den slik at den gir riktig bitt. I forkant av operasjonen har pasienten også fått tilpasset det nye bittet gjennom tannregulering.

 – Vi sjekket status på pasientene både før og etter inngrep, i tillegg til seks måneder etter, og tre år senere, og begge operasjonene hadde gode resultater. Selv om de to kan gi uønskede bivirkninger, av mindre og ulik art, var det ikke stå stor forskjell på dem, forteller han.

 Hågensli har også spesifikt sett på pasienter som behandles både for underbitt, samtidig med at de har skjev underkjeve. – Disse operasjonene er mer kompliserte, fordi det påvirker ansiktsskjelettet og tannsettet i større grad, og det er mer teknisk utfordrende. Men til tross for at mange av pasientene som gjennomgikk denne operasjonen meldte om nedsatt følesans på underleppen og haken, var likevel så mye som 97 prosent av dem fornøyde med resultatet, forklarer Hågensli.

 Personlige motiver viktig

Doktorgradsarbeidet tar i tillegg for seg en gruppe som ofte utelukkes i forskningen: pasientene som ikke benytter seg av tilbudet om operasjon. – Vi valgte å inkludere dem i studien, fordi nettopp de kan bidra til å fylle ut helhetsbildet på hvilke mekanismer som spiller inn på motivasjonen og mottakeligheten for å ta operasjon, forteller Hågensli.

 – Vi oppdaget at de som avstår fra operasjon, som regel gjør det fordi de opplever bittfeilen som såpass begrenset at det ikke er verdt «bryet» med operasjonen. Noen avslo også behandling fordi de var bekymret for nerveskader i form av nedsatt følesans, eller ulempen med tannregulering i voksen alder. Men mange av dem som takket nei, var ikke fornøyde med utseende eller tyggeevne i etterkant heller.

 – Undersøkelsene av de som valgte å ikke ta operasjon lærte oss at det er avgjørende å ta ordentlig rede på pasientenes motiver og hva de frykter, når vi informerer om behandlingen og operasjonen, forklarer kirurgen. – Det er en vanskelig balansegang i å informere tilstrekkelig om både fordeler og ulemper, og samtidig hverken oppfordre eller skremme. De som var mest motiverte for behandlingen, var også de som viste seg å bli mest fornøyde.

Hågensli har blitt veiledet av professorene Lisen Vivienne Espeland og Arild Stenvik, også ved Institutt for klinisk odontologi ved Det odontologiske fakultet.