4 scenarioer for kultursektoren i Norge i 2035

I hvor stor grad og på hvilke måter vil staten finansiere norsk kultursektor i 2035? Og hvordan står det til med folks vilje til å finansiere kunst og kultur over skattesedelen? 

I rapporten Scenarioer for framtidens kultursektor presenterer Kulturrådet de fire fremtidsfortellingene Lykkeland, Stjernekamp, Vestavind og Himmelblå. I scenariofortellingene kombineres to utvalgte drivkrefter; økonomisk utvikling, og samfunnets aksept for kollektive løsninger på fire ulike måter. Avhengig av hvordan disse drivkreftene utvikler seg, får vi ulike scenarioer for hvordan kultursektoren i Norge kan se ut om 15 år. I en av fortellingene dominerer utenlandske plattformer for distribusjon kulturtilbudet og de fleste kunstnerne bor i de store byene, mens i en annen får alle kunstnere borgerlønn og mange bor i distriktene. 

Her kan du lese mer og laste ned rapporten.   

Mulige svar for en usikker fremtid

Kulturrådet har behov for kunnskap om framtidens kultursektor. De færreste kan se for seg en framtid uten et mangfold av kulturuttrykk, men hvordan kultursektoren i Norge vil utvikle seg framover er likevel usikkert. I samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) har vi utarbeidet en scenarioanalyse for å forsøke å se inn i krystallkula. Vi har fått innspill fra en rekke ressurspersoner i norsk kunst- og kulturliv, og sammen har vi kommet frem til fire fremtidsfortellinger som kan gi oss inspirasjon til tenke gjennom og forberede oss på hva vi kan vente oss i årene som kommer. 

- Jeg er veldig fornøyd med at vi har fått til å lage denne fremtidsrettede rapporten i et år som har handlet mest om krisehåndtering. Sammen med Kulturrådets oppdrag om å lage en plan for gjenoppbygging av sektoren, tror jeg disse scenarioene kan gi oss noen viktige perspektiver. Både Norge og kultursektoren vil se annerledes ut om 10 og 20 år. Det må vi ta med oss i arbeidet med hvordan sektoren kan bygge seg opp igjen etter koronapandemien, og i diskusjonene om hvilken kultursektor vi skal rigge oss for i årene som kommer. Jeg håper rapporten kan gi oss gode diskusjoner og bringe noen nye tanker om hvordan sektoren vår skal møte fremtiden, sier Kristin Danielsen. 

Lanseringsfilm

I stedet for å invitere til lanseringsseminar har vi laget en film der fire av dem som har bidratt inn i prosjektet beskriver hvert av de fire scenarioene Her møter du Yngve Slettholm (direktør i Kopinor), Trude Gomnæs Ugelstad (kunstnerisk direktør Sørlandets kunstmuseum og leder Utvalget for Statens kunstnerstipend), Pouria Ruhi (gründer, bl.a. for billettselskapet LastCall) og Sandra Márjá West (festivalsjef for Riddu Riđđu og sametingspolitiker), som forteller oss hvordan det er å være kunstner, publikum, festivalsjef, gründer og museumsdirektør i de fire scenarioene i 2035.

Hvis du vil se dette innholdet fra www.youtube.com, gi ditt samtykke øverst på denne siden.

I rapporten kan du foruten scenariofortellingene lese både om hvordan vi definerer kultursektoren, hvordan vi har kommet frem til de utvalgte drivkreftene vi benytter og hvilke andre drivkrefter vi mener vil forme utviklingen av samfunnet og kultursektoren frem mot 2035.  

Scenarioene kort oppsummert

De fire scenarioene vi presenterer viser fire mulige kulturframtider definert av den økonomiske utviklingen i Norge og befolkningens vilje til å finansiere kollektive goder over skatteseddelen. I scenariofortellingene vil disse såkalte drivkreftenes utvikling definere sektorens utvikling.

Scenarioene vi tegner opp er ikke nødvendigvis de mest sannsynlige eller mest
ønskelige, men de skal være relevante og de bygger på analyser av endringsfaktorer i samfunnet. Rapporten reflekterer over koronapandemiens virkninger, men vi har likevel valgt å vie mest oppmerksomhet til andre drivkrefter som vi mener vil prege kultursektoren i framtiden. Scenarioene er laget for å inspirere og provosere til strategiske diskusjoner, både blant aktører og institusjoner i kultursektoren selv og i kulturpolitiske debatter. Vi oppfordrer derfor til å ta scenarioene i bruk.

Lykkeland

Lykkeland er fortellingen om et Norge med relativt sterk økonomisk vekst og høy oppslutning om kollektive løsninger. I Lykkeland har Norge et høyt inntektsnivå, en høyt utdannet befolkning og en stor, men digitalisert og sentralisert offentlig sektor. Staten tar en aktiv rolle i kulturpolitikken og forholder seg strengt til et mål om at 1,5 prosent av offentlige utgifter skal gå til kulturformål. Kulturpolitikken har særlig til mål å gjøre kulturen tilgjengelig for folk flest. Hensynet til kunstnere og enkeltindividenes egen skaperkraft løftes også frem, men da først og fremst i festtalene. 

Kultursektoren består av et relativt stort antall profesjonelle kulturarbeidere. Folk verdsetter at det eksisterer et rikt kulturtilbud – selv om de ikke alltid har tid til å benytte seg av det. Det er et levende kulturliv i de store byene, mens kulturtilbudet i spredtbygde strøk er langt mer begrenset. Staten og kultursektoren samarbeider aktivt for å sikre løsninger som er konkurransedyktige og ivaretar de kulturpolitiske målene. Et eksempel er publikumssuksessen Leselyst, en fellesnordisk digital tjeneste der all ny litteratur blir lest inn og kan lastes ned som lydbøker. Norge blir også omtalt som best i verden til å ta vare på vår felles kulturarv, selv om mange mindre museer og lokale kulturhus er lagt ned etter flere år med lave besøkstall og rekrutteringsutfordringer.

Stjernekamp

Stjernekamp er fortellingen om et Norge med relativt sterk økonomisk vekst, men lav oppslutning om kollektive løsninger. I Stjernekamp er alle sin egen lykkes smed, og Norge er kjennetegnet ved en næringsvennlig industripolitikk og lave skatter og avgifter. Populærkultur har relativt sett stor betydning, og mesteparten av kulturkonsumet skjer gjennom internasjonale plattformer. Det finnes også grupper med høy betalingsvilje som dyrker det teknisk briljante og unike, og som gjerne bruker penger på kunstuttrykk som kan underbygge deres identitet og posisjon i samfunnet.

Norge har få profesjonelle kulturarbeidere, men det er flere kunstnere og virksomheter som er kjent utenfor landets grenser og som gjør det godt økonomisk. De fleste institusjoner tilbyr visninger og forestillinger ved hjelp av virtuell teknologi – men institusjonenes inntekter avhenger av at publikum også besøker fysiske forestillinger og samlinger. Kulturpolitikk er ikke særlig framtredende i samfunnsdebatten. Kunstnere og andre kulturarbeidere som ikke kan leve av disse inntektene, har allerede funnet arbeid andre steder, og søkertallene til kunstutdanningene faller år for år. 

Vestavind

Vestavind er fortellingen om et Norge preget av mange år med svak økonomisk vekst, der aksepten for kollektive løsninger er lav. Landet er kjennetegnet av polarisering langs mange dimensjoner,og tilliten til myndighetene og til andre mennesker er svakere enn på lenge. Mange finner fellesskap i kulturen, og kunsten er en viktig kanal for samfunnskritikk, men kulturforbruket i form av deltagelse på fysiske og betalte kulturarrangementer er jevnt over lavt. Få tar seg tid eller råd til å oppsøke kulturarrangementer og opplever at kulturuttrykkene som lages i Norge, ikke er relevante for dem.

Skaperkraften er stor, men staten fører en lite aktiv kulturpolitikk, og det er store variasjoner i kulturarbeiderne og kulturinstitusjoners inntekter. De fleste kunstnere og kulturarbeidere er selvstendig næringsdrivende, og kunstnerne finner sitt publikum eller sine tilhengere blant likesinnede i fysiske og digitale rom. Flere kulturinstitusjoner er fylt med annet innhold enn betalt kulturtilbud og private investorer spiller en relativt sett stor betydning i finansiering av kulturproduksjon. Det er stor variasjon i hvor mye hver enkelt region bruker på kultur. For eksempel varierer det mye i hvilken grad bibliotekene prioriterer innkjøp av nye bøker. 

Himmelblå

Himmelblå er fortellingen om et Norge der den økonomiske veksten har vært og er lav, mens aksepten for kollektive løsninger er høy. I Himmelblå er samfunnet preget av befolkningens søken etter det mange omtaler som «det gode liv». Kulturpublikummet er relativt stort, men få tar seg råd til de dyreste kulturaktivitetene. Personlig utfoldelse, ivaretagelse av eget lokalmiljø og familieliv står  høyest på prioriteringslisten hos de fleste. Staten tar et særlig ansvar for inntektssikring og nasjonale infrastrukturoppgaver. Det er blant annet innført borgerlønn.

Kultursektoren er først og fremst kjennetegnet av de mange amatørkunstnerne som har hoveddelen av inntekten fra borgerlønn. I antall er de like mange som de profesjonelle kulturarbeiderne. Kulturarbeiderne bor og arbeider over hele landet. Kulturtilbudet kan omtales som bredt, folkelig og lokalt forankret. I alle regioner er kulturhus, bibliotek og museer arenaer for kulturelle aktiviteter. Det er imidlertid store regionale forskjeller.De store,kostbare kultursatsingene og-prosjektene hører fortiden til. Staten finansierer de statlige institusjonene, mens landets 13 regioner har ansvaret for museumsforvaltningen, bevaring av kulturarv og regionale scener og arenaer. Enkelte kritikere stiller spørsmål ved kvaliteten på norsk kunst og kulturproduksjon. Men de fleste kulturarbeidere mener det er viktigere å slå ring om dagens ordning med borgerlønn, som gir alle like muligheter til å utfolde seg kunstnerisk.

Her kan du laste ned rapporten. 

Her kan du lese mer om scenarioprosjektet. 

Her kan du lese om arbeidet underveis i prosjektet, der vi inviterte 40 representanter fra kultursektoren for å bidra inn i utformingen.

Kontaktpersoner:

Prosjektleder Ellen Aslaksen, ellen.aslaksen@kulturradet.no, tlf 926 37 078

Kommunikasjonsrådgiver: Mari Johansen, mari.johansen@kulturradet.no, tlf 400 16 191