Fafo-studier viser at Norge skiller seg ut i Norden med lav og synkende avtaledekning i privat sektor. Seks av ti bedrifter og flertallet av privatansatte har ikke tariffavtale.

Selv om fagforeningene jobber hardt for å øke organisasjonsgraden, og arbeidsgiversiden har lykkes med å øke medlemsandelen, er det en betydelig andel av medlemsbedriftene – særlig i tjenestesektoren –som mangler tariffavtale.

I tillegg til å svekke omstillingsevnen og partssamarbeidets legitimitet, bidrar den synkende avtaledekningen til:

• Økt ulikhet og lønnsforskjeller
• Mer rom for lavlønnskonkurranse
• Redusert oppslutning om fagforeningene

Spesielt blant utsatte grupper med atypiske arbeidsvilkår og lav forhandlingsmakt vil dette ha betydning.

Det finnes en risiko for at den norske avtalemodellen i økende grad blir et kollektiv gode forbeholdt en kjerne av ressurssterke arbeidstakere og bedrifter. Da vil stadig flere blir stående utenfor og må håndtere problemer på arbeidsplassen på egenhånd.

For å snu trenden er det behov for strategiske grep. På dette seminaret spør vi derfor hvilke tiltak partene og staten kan ta i bruk for å lykkes med dette. Utover at det kan være ting å lære fra nabolandene, har både partene og staten redskap i verktøykassa som kan hentes fram og kvesses. Men de vil neppe være tilstrekkelige dersom de ikke knyttes sammen i en helhetlig strategi, utarbeidet gjennom forpliktende trepartssamarbeid.