Tidevannseffekt overrasket havforskere i Sørishavet

– Siden 2016 har vi sett oppsiktsvekkende endringer i sjøisen i Antarktis. Forskningsmessig er det veldig spennende å følge med på, men samfunnsmessig er det litt skummelt, sier Tore Hattermann, forsker og seksjonsleder for oseanografi ved Norsk Polarinstitutt.

Han er en av forfatterne bak en ny forskningsartikkel om vannsirkulasjonen over kontinentalskråningen utenfor Antarktis. Materialet ble hentet inn over en treårsperiode, og resultatene overrasket forskerne. 

Kontinentalskråningen er et svært bratt område på havbunnen, som binder kontinentalhylla rundt Antarktis sammen med dyphavet utenfor. I dette området er det svært ressurskrevende å drive forskning, derfor har det vært vanskelig å følge utviklingen over tid. Men i 2020 fant forskere fra Norsk Polarinstitutt en ny måte å gjøre det på.

– Å sende en forskningsbåt fra Tromsø til Antarktis koster flere titalls millioner, så det har vi ikke råd til å gjøre ofte. Men Norge har jo en egen overvintringsstasjon i Antarktis, og hvert år sender vi et containerskip med forsyninger dit. Siden 2020 har vi brukt denne båten til forskningsøyemed også. Denne artikkelen er et av de første håndfaste resultatene vi har fått ut av det, forklarer Hattermann. 

Forskningstun på lastedekk

Containerskipet har ikke de samme fasilitetene som isbryteren de ellers bruker til forskningsformål, så her måtte de tenke kreativt. 5–6 containere ble plassert i ring og dannet et lite forskningstun med laboratorier på lastedekket. Der fikk de plass til alt de trengte av utstyr, samtidig som containerne beskyttet dem fra vind og sjøsprøyt fra Sørishavet. Lastebåtens egne kraner gjorde det enkelt å heise utstyr ned i havet og gjøre målinger.

Målingene som er brukt i studien av vannsirkulasjon ble gjort over tre sesonger, fra 2023 til 2025. 

– Vi har brukt en spesiell sonde som ble sluppet ned i vannet, og som måler turbulensen, det vil si hvor mange små virvler som frakter vann opp og ned, forteller Hattermann.

De observerte at når det var springflo og tidevannet herjet på sitt verste, skapte tidevannsbølgen så mye turbulens at varmt dypvann ble fraktet oppover i vannsøylen og blandet seg med det kaldere og ferskere vannet høyere oppe. Dypvannet kan være flere grader varmere enn overflatevannet, men på grunn av høyt saltinnhold, holder det seg vanligvis lenger nede. Turbulensen endret på dette.

– Da kunne dypvannet smelte sjøisen som ligger oppå vannet, forklarer han. 

Nye målinger hvert år

Det som overrasket forskerne, var hvor betydningsfull denne tidevannseffekten viste seg å være i dette området av Øst-Antarktis. Det er snakk om en 50 kilometer lang overgangssone utenfor Dronning Maud Land, der varmt, salt dypvann og kaldt, ferskt vann fra isbremmene møtes på samme dyp og lager en front. Studien viser at lokale forhold får sjøisen til å smelte raskere enn den ville gjort andre steder. 

– Dette er en prosess som man må ta hensyn til hvis man vil forutsi hvordan systemet svarer på framtidige klimaendringer, sier Hattermann.

Målingene fra de tre sesongene er unike i sitt slag, men de danner også starten på en tidsserie som forskerne kan bruke som referanse i framtida. De vil fortsette å gjøre de samme målingene fra containerskipet hver sesong framover, for å kunne overvåke utviklingen.

– I januar 2027 skal vi dra ned dit med forskningsbåten til Norsk Polarinstitutt, FF Kronprins Haakon, og da vil vi gå enda dypere inn i disse prosessene, sier Hattermann.