Ti bønder viser vei mot et mer bærekraftig landbruk

Hvordan kan husdyrgjødsel bli til strøm og varme? Hvordan kan bedre jordhelse redusere behovet for kunstgjødsel og diesel? Og hvordan kan lokal foredling, ny teknologi og tradisjonell gårdsdrift bidra til et mer bærekraftig norsk landbruk?

Det er noen av spørsmålene de ti semifinalistene til Landbrukets bærekraftpris 2026 gir konkrete svar på. Felleskjøpet Agri og Landkreditt deler ut prisen for fjerde gang for å løfte frem gode løsninger, spre kunnskap og inspirere til bærekraftig landbruk og lønnsom matproduksjon. 

De ti semifinalistene er valgt ut blant 313 kandidater, etter at det kom inn 350 nominasjoner. 

Ingen enkelt oppskrift på bærekraft

De ti semifinalistene representerer ulike produksjoner, geografiske områder og driftsformer. Felles for dem er at de har funnet løsninger tilpasset gården, naturgrunnlaget og de lokale forholdene. 

– Ti gårder, ti ulike måter å drive på. Felles for dem er at de har funnet bærekraftige løsninger som fungerer på akkurat deres gård, med deres jordsmonn, produksjon og klima. Det viser at det ikke finnes én fasit på bærekraftig landbruk, men mange veier til samme mål. Alle de ti er sterke kandidater, og det blir ingen enkel jobb å kåre én vinner, sier styrelederne Hans Edvard Torp og Jens Lippestad i henholdsvis Landkreditt og Felleskjøpet Agri.

Om prisen 

Landbrukets bærekraftpris deles ut av Felleskjøpet Agri og Landkreditt, i år for fjerde gang. Nominasjonen var åpen fra 3. august til 15. september. Det kom inn 350 nominasjoner, fordelt på 313 kandidater. Vinneren får 100 000 kroner og kåres senere i høst.

Juryen:

• Jens Lippestad, styreleder i Felleskjøpet Agri

• Hans Edvard Torp, styreleder i Landkreditt

• Christin Bøsterud, bonde med lang erfaring fra bærekraftsarbeid i næringslivet

• Nils Vagstad, spesialrådgiver i NIBIO

• Malin Solberg, styreleder i Norges Bygdeungdomslag

• Anstein Freberg, vant prisen i 2025 sammen med brødrene sine

Ti gårder – ti ulike løsninger

Bakken, Ida Østvold Heensbakken og Sigmund Heensbakken, Vang i Innlandet

Sigmund Heensbakken og Ida Østvold Heensbakken driver med geitemelk og kjøtt av sau og geit på Bakken i Vang i Valdres. De har drevet gården siden 2019. 

På gården har de 125 årsgeiter og 25 vinterfôra sauer. Fra 1. juni til 1. oktober går geitene på utmarksbeite og får bare kraftfôr i tillegg. Dette sparer dem for mye fôr, og dyra er med på å holde fjellet åpent. Geitene har gått fritt i Slettefjellet i tre år, og der ser man sporene etter dem.

Mye av fôret høster de fra artsrike slåttemarker. Da de begynte i 2019, var det meste av den lettdrevne jorda i grenda allerede i bruk.

– Men mye av det som var smått, bratt eller blautt, var flere plasser i ferd med å gro igjen, sier Sigmund Heensbakken.

De kjøpte utstyr som kan høste slikt areal, og fikk etter hvert tilbud om mer å slå. Slåtten og mye av rakingen gjør de med hjelp av en lett tohjulstraktor. Der det er bratt, vått eller trangt, raker de også med den. Det gjør de for å unngå jordpakking og torvriving. Når traktoren til slutt kommer for å hente fôret, er torva nesten urørt.

På heimstølen har de bygd nytt fjøs med materialer fra egen skog. Fjøset har en mobil melkepall som kan flyttes med traktor, så den kan brukes både hjemme og på langstølen. Om vinteren står stølsfjøset tomt og opererer da som redskapshus. Det meste av høyrestene går til de tre islandshestene. Kvisten fra vedhogsten blir flis og strø i tallefjøset.

Bergtun, Julie og Christopher Weyde, Rennebu i  Trøndelag

Julie og Christopher Weyde driver med melk og kjøtt av storfe og sau på Bergtun Gård i Rennebu. De har drevet gården ved Orkla siden 2020. 

Alle melkekyrne fikk vannmadrass i 2021. Celletallet i melka sier noe om hvor friske jurene er. Før lå det på 120 000 til 150 000. Med madrassene falt det til 50 000 til 70 000, ifølge dem. De har også færre jurbetennelser og mindre behandling.

Om sommeren går kyrne på setra på Nerskogen. Der bygde de i 2025 et nytt fôrbrett med tak over. Dyra har det bedre i både kulde og varme. De to siste somrene har de ikke hatt dyrlegebesøk. Fôrbrettet gjør det også tryggere å gi dyra rundball. Den brukte plasten presser de sammen i egen presse, så den ikke havner på avveie.

I 2020 la de solceller på hele fjøstaket. De gir rundt 80 000 kWh i året og overskuddsstrømmen varmer opp fyrkjelen i flisfyringsanlegget. Solcellene sparer dem for flere titusen kroner i året, avhengig av strømprisen. De regner med at anlegget er nedbetalt etter 12 til 15 år.

De deler en mekaniker med en annen gård. Han tar service på kjøretøy og redskap, så de sparer servicekostnader, lange turer til verksted, og har ofte mindre nedetid.

– Ved å ha en mekaniker ansatt, får vi veldig lang driftstid på både kjøretøy, redskap og maskiner i fjøset, og vi kan gjenbruke rester og avfall og bygge nye, smarte løsninger, sier Christopher Weyde.

Bøvolden Gård, Merethe Sund og Dag Jøran Einvik, Sømna i Nordland

Merethe Sund og Dag Jøran Einvik driver med melk, kjøtt og avlsgris på Bøvolden Gård i Sømna. De har drevet gården siden 1995. 

Nå bygger de et biogassanlegg på gården. Anlegget vil gi strøm, og overskuddsvarmen skal varme opp grisefjøset. Bioresten skal brukes som gjødsel, så behovet for innkjøp av kunstgjødsel vil bli mindre. Med nytt lager for bioresten, og tak over alle tre gjødselkummene, koster utbyggingen rundt 19,5 millioner kroner, oppgir de.

– Noe av de største utfordringene har vært store kostnader, og at resultatet og inntjeningene tar lang tid. Vi har lært at investeringer, nøysomhet og pågangsmot lønner seg over tid, sier Merethe Sund.

I 2022 gikk de over fra rundball til silo. De bygde to plansiloer og kjøpte en finsnitter. Det har gitt mindre plast, og de sparer tid og diesel når fôret skal hentes. Plansiloene kostet rundt 2 millioner kroner, oppgir de.

Grisefjøset sanerte de i 2018, og de startet med SPF-gris. Grisen vokser raskere, er friskere og trenger mindre fôr, forteller de. Kyrne går i løsdrift og melker seg i en av de to melkerobotene når de vil. På beite holder de dyra innenfor virtuelle gjerder.

De prøver å ha vekstskifte hvert sjette år, og de kalker etter behov. De har kjøpt egen grøfteplog og kan grøfte hele jordstykker mer effektivt og systematisk. Beitene rydder de for kratt og trær med en krattknuser på gravemaskinen. 

Hovsvangen, Andreas Ledsaak, Ørland i Trøndelag

Andreas Ledsaak driver med melk, kjøtt og korn på gården Hovsvangen i Ørland. Han har drevet gården siden 2008..

Trøndelagskysten er våt og kald, og lite vann fordamper. Derfor har gården drenert jord hvert eneste år de siste 18 årene. Godt drenert jord gir større avlinger og mindre utslipp av lystgass. Han kan også høste i korte værvinduer. Det gir bedre grovfôr, så kyrne trenger mindre kraftfôr. Drenering kan fort koste 8 000 kroner per mål. Likevel mener Ledsaak at det er det mest lønnsomme tiltaket en bonde kan gjøre.

Det nye fjøset ble planlagt med mer plass framfor mer teknologi. Ni båser er satt av til kyr med spesielle behov. I tre store fødebinger går kua sammen med kalven på myk halm de første 3 til 10 dagene. Gardiner langs veggene åpner og lukker seg etter været, så fjøset trenger ikke store, strømkrevende vifter. Et fjøs på minstemål og uten disse løsningene ville blitt nærmere 2 millioner kroner billigere, anslår Ledsaak. Han tror god plass og dyrevelferd lønner seg på lang sikt.

På gården er det også et lite gårdsmeieri som blant annet lager yoghurt og pasteurisert melk. I 2025 foredlet gården rundt 33 000 liter melk selv. Varene kjøres ut til barnehager, eldresenter, hotell, kaffebar og Forsvaret. Meieriproduktene selges også i en selvbetjent gårdsbutikk, der en tappemaskin fyller fersk melk på flaske.

Gården har ikke brukt kunstgjødsel eller sprøytemidler på 35 år. Fôrrester og talle fra fjøset blir kompostert og spredt på den magreste sandjorda.

– På dette viset blir kvit, mager sandjord over tid til svart, feit, fruktbar matjord, sier Ledsaak. 

Lode Gard, Vegard Lode, Hå i Rogaland

Vegard Lode tok over Lode Gard i Hå i 2026. På gården er det melk, storfe og slaktegris, og moren hans har ansvaret for melkeproduksjonen. 

I juli startet biogassanlegget på gården. Det tar imot all husdyrgjødsla, silorester og talle. Gassen brennes i motorer som lager strøm og varme til gården. Fra juli til begynnelsen av oktober brente motorene over 29 000 kubikkmeter metangass, ifølge Lode. Han oppgir at metanmengden tilsvarer 528 tonn CO₂-ekvivalenter. Han har også et batteri som skal kjøpe og selge strøm etter spotpris.

– Jeg er selvforsynt med strøm og varme, bare ved å utnytte energien i husdyrgjødsel. Batteriet vil også fungere som en nødstrømsløsning hvis strømmen ryker, sier Lode.

Gjødsla pumpes nå i nedgravde ledninger. Det sparer ham for 100 000 kroner i kjøring med vogn eller lastebil, regner han med. Behandling i biogassanlegg omdanner organisk bundet nitrogen til ammonium, som plantene lettere kan ta opp. Dermed øker andelen plantetilgjengelig nitrogen i bioresten sammenlignet med råstoffet før behandling. Derfor skal han halvere bruken av kunstgjødsel neste år. Siste to år har de tatt fire slåtter. Graset har fått mer protein uten at mengden har gått ned, dette fører til mindre innkjøpt kraftfôr og protein,ifølge Lode.

Nesten all jorda ligger langs et vann eller en bekk. Der har gården gjødslingsfrie soner og grasdekte kantsoner, og en rensepark ved vannet skal fange opp avrenning. Når han gjødsler og kjører slangeanlegget, tar han hensyn til vipene. 

Solbjør, Øyvind Sandvold, Nord-Fron i Innlandet

Øyvind Sandvold driver med melk og kjøtt på Solbjør i Nord-Fron. Han har drevet gården siden 2004. 

All jorda på gården går til fôr, og ammekyrne går på utmarksbeite i Rondane. Sandvold begynte tidlig med luserne. Det er en belgvekst som henter nitrogen fra lufta og har djupe røtter, så den tåler tørke. I blanding med bladfaks går kunstgjødsla ned fra 40 til 20 kilo per mål. I tørkeåret 2018 var lusernejordene grønne og ga god avling, mens andre vekster slo feil.

Da han gikk på Blæstad fra 2000 til 2003, lærte han om dekktrykk og riktig bruk av redskap. For å spare diesel tilpasser han lufttrykket i dekkene til jobben og kjører med lavt turtall. Slik har han kjørt siden han begynte på gården, så han har lite å sammenligne dieselforbruket med. Ifølge Sandvold ser det ut til at traktorene ligger på 4 til 5 liter per time i snitt.

I 2022 kjøpte han solcellepaneler til fjøstaket. Ifølge Sandvold gir panelene rundt en tredel av strømmen gården bruker i året. Anlegget kostet 437 000 kroner, og han regner med at det er nedbetalt etter 8 til 11 år.

I 2015 bygde han et eget fjøs til kalvene. Han mener et stort kufjøs er et for krevende miljø for dem.

Siden 2005 har han hvert år holdt en liten landbruksskole for 8. klasse ved Vinstra ungdomsskole.

– Det blir mitt 22. år nå til høsten i landbruksformidlingens tjeneste, helt frivillig, sier Sandvold. 

Susegg Vestre, Lars Erik Susegg, Steinkjer i Trøndelag

Lars Erik Susegg driver med melk, kjøtt, såkorn og skog på Susegg Vestre i Steinkjer. Han er sjuende generasjon på gården. 

Husdyrgjødsla fra fjøset er den viktigste gjødsla på såkornåkrene. Siden 2025 har han leid inn folk som kjører gjødsla ut med slange og feller den ned i jorda. Da går mindre nitrogen tapt. I tillegg har han brukt en kunstgjødselspreder med seksjonskontroll siden 2023. Til sammen ga det seks sekker mindre kunstgjødsel på graset i 2026. Om vinteren får han nitrogenkonsentrat fra biogassanlegget på Skogn, og det går rett i gjødselkummen.

Siden 2024 har han tatt tre slåtter i året. Det gir mer fôr per mål, så han trenger mindre kraftfôr. Friske kyr som melker i mange år, gir mindre metan per liter melk, mener Susegg. Derfor har han gentestet alle kvigekalvene siden 2025. Kyrne får også klauvskjæring tre ganger i året. Nå i høst legger han inn 10 centimeter tykke matter til kyrne.

– Målet er å få bort liggesår på hasene til noen av kyrne, og kanskje klare bedre avdrått med en bedre seng til gjengen, sier Susegg.

Såkorn krever godt jordstell og lite ugras. Eng og korn bytter plass omtrent hvert tredje år, og han kalker etter en fast plan hvert år og er opptatt av god agronomi. 

Ved inngangen til fjøset henger en hjertestarter som hele bygda kan bruke, døgnet rundt.

Susegg jobber rundt 3 000 timer i året på gården. Hverdagen derfra viser han på Snapchat, der han har 95 600 følgere. 

Svanem Gård, Roar Lian Svanem, Heim i Trøndelag

Roar Lian Svanem driver med melk og kjøtt på Svanem Gård i Heim. Gjødsla fra fjøset går til et biogassanlegg han har vært med på å bygge opp. 

Ideen kom fra en avisartikkel i 2016 om forskning på gjødsel fra landbruket og avfall fra sjømatnæringen. Når de ble behandlet sammen, kunne de gi god gjødsel på eng. Forprosjektet startet samme år, og selskapet ble etablert i 2021. Tolv bønder og flere oppdrettsselskaper leverer gjødsel til anlegget, som lager strøm og varme av energien i den.

All gjødsel blir varmebehandlet for å hindre at sykdom og ugrasfrø spres. Da blir det mindre behov for å sprøyte. Biogjødsla som kommer tilbake, virker bedre på enga. Utgiftene til mineralgjødsel på gården har gått ned med rundt 90 prosent, ifølge Svanem.

Anlegget trenger mye transport inn og ut, så det ble også startet et eget transportselskap. Ledig kapasitet i transportselskapet brukes til å kjøre biogjødsla ut til enga med lastebil. Det gir mindre traktorkjøring på veien og betydelig lavere dieselforbruk. Traktoren brukes bare på enga, til spredning med nedfeller, så mindre nitrogen går tapt til lufta. Biogjødsla er svært tyntflytende og trekker godt ned i jorda, så den ikke renner av.

– Jeg håper vi har gått opp en løype for etablering av grendeanlegg for biogass og gjør det enklere for dem etter oss, sier Svanem.

I år har gården tatt i bruk virtuelle gjerder. Dyrene kan beite i gamle beiteområder som ikke har vært brukt på mange år.

Røring i gjødsellageret kan være farlig for både bonde og dyr. Sammen med en lokal teknologileverandør og en sykehusavdeling for arbeidsskader, har han jobbet for å finne en tryggere løsning. De neste årene planlegger han å utvide produksjonen og bygge om til løsdrift, som gir bedre dyrevelferd. 

Toppe Gartneri, Maria Isaksen Toppe og Jørn Erik Toppe, Bergen i Vestland

Jørn Erik Toppe og Marie Isaksen Toppe driver Toppe Gartneri i Bergen. Jordbær og sommerblomster er de største produksjonene, og i høst åpnet de et anlegg for biokull. 

Jordbærene vokser i tunnel, i dyrkingssystemer som holder bærene oppe fra bakken. Før sprøytet de sju til ti ganger i sesongen. Nå har de klart to år helt uten sprøyting, også gjennom årets ekstra våte sesong. Gråskimmel er den største utfordringen, og de har hatt flere prosjekter for å få ned smittepresset. Sesongen avsluttes med selvplukk.

– Vi kan fortelle barnefamiliene som kommer, at ungene kan putte bærene rett i munnen, uten å tenke på å vaske dem først, sier Jørn Erik Toppe.

Uten sprøyting “sparer” de omkring 50 000 kroner i året på sprøytemidler, ifølge gartneriet. Samtidig trengs det ekstra hender til rensing, samt en rekke gode hjelpere i form av nyttedyr. Samlet koster det derfor betydelig mer enn de sparer. Gevinsten er en høyere pris fra bevisste kunder. Ifølge gartneriet ligger snittprisen på jordbærene omkring 20 prosent over det de fleste andre får betalt.

Biokullanlegget åpnet 1. september, og gartneriet oppgir at det er Norges første gårdsanlegg for biokull. Anlegget lager biokull av flis fra en lokal anleggsgartner, og fra lokale skogsaktører. Restvarmen fra prosessen skal gå til veksthusene. Målet er omkring 175 tonn biokull, som tilsvarer knapt 600 tonn CO₂-ekvivalenter lagret. De håper å være der innen ett år.

Salaten går til restauranter i Bergen. Helt siden 2022 har kundene kunnet betale for utslippene fra salaten på en egen linje på fakturaen. Pengene har gått til biokull, som er brukt i jorden på gården. Sertifiseringen av det nye biokullanlegget skal gjøre det mulig å knytte utslippene fra salaten til biokull laget på gården.

 Værby Gård, Manuela og Jakob Volent, Asker i Akershus

Manuela og Jakob Volent driver Værby Gård i Asker. De dyrker korn og proteinvekster, og har ammekuer, høner og sau. 

Siden 2019 har de drevet med direktesåing og forenklet jordbearbeiding. Det har gitt mindre erosjon og bedre jordhelse, og arbeidet tar kortere tid. Mot vassdrag som er utsatt for erosjon, har de grasdekte kantsoner. Det varierte vekstskiftet har gitt større avlinger.

– Fangvekster har vært med i kornproduksjonen fra første år vi drev. Vi har et mål om at alt areal skal være grønt gjennom vinteren, sier Jakob Volent.

Jorda er kartlagt med posisjonsbestemte jordprøver helt fra start, og traktorene har hatt GPS siden 2019. Sammen med satellittbilder og N-sensor bruker de dette til å fordele næringen og velge riktige tiltak på jorda. Alle kuene går med virtuelle gjerder, så gården kan bruke arealer som ellers ikke hadde vært brukt. Bedre bruk av beiter og arealer gir dyrene minst en måned ekstra på beite, oppgir de.

Korntørka og oppvarmingen av vann og bygg har gått på bioenergi siden 2020. Til fyring bruker de blant annet trær som hogges i jordkanten. Mye av det ble før liggende igjen. Dieselforbruket har gått betydelig ned, særlig i jordarbeidet og korntørkingen. Uten tiltakene ville forbruket vært rundt 40 prosent høyere.

Mellom 60 og 70 tonn av kornet blir lokalt mel til bakerier og gårdsutsalg. Omtrent halvparten av storfekjøttet selger de selv, og alle egg og alt lam går gjennom gårdsbutikken. Hønene har et mobilt hønsehus og kan gå på beite hele året.