Klimaprek for menigheten!

(En versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i avisen Vårt land, 11.09.2026)

Unge kristne opplever å bli latterliggjort for klimaengasjementet sitt, og det av andre kristne, viser en ny studie, omtalt i Vårt Land. 

Studien viser et tydelig behov for å komme latterliggjøringen til livs, og når det er kristne som latterliggjør kristne, angår det kirke og menighet.

Kanskje kan vi enkelt åpne opp med et spørsmål så vanskelig som: Angår klimasaken oss som kristne? Hvis nei: Hvorfor ikke? Hvis ja: På hvilken måte bør vi engasjere oss som kristne?

Økumenisk bredde 

Kan vi for eksempel bruke tradisjonelt kristne ord som «synd» om overgrep mot naturen, mot klimaødeleggelser? 

Generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Einar Tjelle, bruker ordet i teksten «Synd og grønn omvendelse: «Synden må tales om, og det må manes til omvendelse, både i kirkene og i dagliglivet.» Han omtaler natur og klimaovergrep som «den store synden i vår tid»: «Livet trues nå av vår grådighet, fossilavhengighet og mangel på respekt og ansvar for resten av skaperverket.»

Siden 2020 har Norges Kristne Råd samlet tekster om klimasak fra et stort økumenisk kirke-Norge på Grønn økumenisk blogg. Her møter vi frikirkemannen, folkekirkepresten, pinsevennen og katolikken. Vi møter kvekeren og den ortodokse. De har nærmet seg klimasaken fra sitt perspektiv, ut fra sin tro, sin bibellesning,

Erling Rantrud, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, ser en grønn tråd gjennom Bibelen, og påpeker at Bibelen er bemerkelsesverdig jordnær:

«Jovisst møter vi bønn og mirakler, under og frelse, syner og ånd, men vi møter også hav og land, dyr og planter, trær og frukt, vann og ørken og virkelige mennesker i en virkelig virkelighet.»

Han adresserer den menneskelige grådighet: «Gud er en Gud som gir. Men om vi høster uten å plante, fisker uten å tenke, spiser uten å være takknemlige, da ender vi opp med å ta for mye.»

Endetidsprofetier blir samtidsvisjon

Teolog og bibelbrukskonsulent i Bibelselskapet, Hans Johan Sagrusten, henter fram Johannes Åpenbaring, og det formelig flammer når han skriver: «Openberringa er i ferd med å bli ein samtidsvisjon av oss og vår eiga tid».

Han mener det ville være et tragisk paradoks om kristne blir klimafornektere i en tid hvor både vitenskapen, media og politikere begynner å si det samme som Åpenbaringen. Og at heller enn å snu ryggen til «burde kristne kyrkjer invitere klimaforskarar og unge klimaaktivistar inn i samlingane sine».

Da den unge pinsevennen, Pia Helene Sagfjord, ble kristen opplevde hun miljøkampen annerledes. Hun har lenge hatt miljøbevissthet med seg i valgene hun tar i hverdagen, men påpeker at miljøengasjement må skje i fellesskap.

«Det må skje en endring i alle våre tenkemåter. En stor sosial endring skjer ikke over natta. Det er ikke ofte at vi hører denne type forkynnelse i kristne miljø, men det er noe vi må snakke mer om og gjøre mer med,» skriver hun.

Katolikk, Mette Borchgrevink, stiller spørsmålet som er en utmerket inngang til klimasamtale i menigheten: «Er bønn for klimaet politisk propaganda eller bønn om daglig brød?». Her viser hun til en solid internasjonal kirkelig tradisjon for omsorg og ansvar for skaperverket, fra Frans av Assisi til Kirkemøtets oppfordring om å avslutte leting etter olje. 

Noen vil ha klar tale

En av de som ønsker de store, tydelige, aktivistiske ordene er teolog, Elisabet B. Breen, i «Bestemødrenes klimaaksjon». Hun vifter gjerne med grønne faner, og uttrykker en dyp frustrasjon over at klima- og naturkrisen sjelden adresseres i kirkelige sammenhenger med de konkrete ordene den krever, og etterlyser dette mer politiske språket mange kritiserer kirken for.

Breen identifiserer seg selv med disse ordene. Men gjør alle andre det? 

De store ordene som passer så godt for henne, vil kanskje for andre fordampe som katastrofenyheter vi bare ikke klarer – og heller ikke orker å prøve – å ta innover oss. For de som måtte føle seg fremmede i flokken av grønne faner og paroler, blir kanskje klimasaken det samme. 

Det oppstår en kognitiv dissonans – med følgen at man avskriver det hele som noe som ikke angår en selv. For akk så fristende å vippe over i en «vi skal nå uansett til himmelen» og «himmel og jord skal brenne, det var sånn det skulle bli, vi lever i de siste tider». Mange kjenner på en ideologisk bismak av det politiske språket – fremmedgjort, kanskje, som «typisk venstresidespråk», «woke».

Bare tanken på horder av slagordropende aktivister med hjemmesydde faner i organisk ull i tog … rullegardinene går ned, man er vitterlig ikke en av dem. Men tilhører klimakampen visse grupper? Med oss, eller mot oss? Enten kjører du hele pakka, liksom – med kortreist, økologisk daglig brød, hempshampo og kimono – eller så har du ikke noe i klimatoget å gjøre. 

Kan menighetene gjøre klimakampen til sin egen? Ta utgangspunkt i spørsmålet «angår det oss?». Ingen har eierskap over det som angår alle. Ved å nærme seg temaet på egne premisser, ut ifra skriften, blir det vanskeligere å latterliggjøre klimaengasjerte som «en av de derre». 

Prek for menigheten: Slik gjør vi saken til vår egen?

Klimaspørsmålet har vitterlig noe i kirke og menighet å gjøre.

Ved å tematisere det i fellesskap, vil det bli vanskeligere å latterliggjøre, uansett om utfallet måtte bli at vi ikke skal legge oss opp i Herrens veier ved å engasjere oss, eller rop om «Til parolene!».

Uttrykket «å preke for menigheten» pleier ofte være brukt som noe negativt. Men kanskje er det slik vi gjør saken til vår?