Forskere fra arbeiderklassen har mer bein i nesa

Av: Simon Gramvik, Kifinfo

– Akademikere fra arbeiderklassen er en veldig selektert gruppe, sier forsker Maria Keil.

Hun arbeider ved Leuphana-universitetet i Lüneburg og har publisert en studie om hva klassebakgrunn betyr for tyske akademikeres karriere. Da Keil undersøkte hvem som slet mest karrieremessig, var svaret overraskende: konforme forskere fra middelklassen.

Studien bygger på intervjuer med 26 forskere fra hele Tyskland, hovedsakelig postdoktorer og professorer. 

De få akademikerne med arbeiderklassebakgrunn som kom så langt, kunne ofte klare seg godt og utvikle en særegen profil på det akademiske feltet.

– Noen hadde kjempet for utdanningen sin helt siden barneskolen. Gjennom denne kampen hadde de utviklet selvtillit og en bevissthet om at de faktisk vet og kan noe.

– Det ga dem ressurser som senere hjalp dem med å finne en plass i akademia, sier Keil.

Som fisk på land hele karrieren?

Keil forteller at vi fra før vet mye om ulikhet og tilgang til høyere utdanning.

– Men langt mindre om hva som skjer etterpå.

Forskning har vist at førstegenerasjonsstudenter – studenter hvor ingen av foreldrene har høyere utdanning – ofte føler seg som «fisk på land». Keil var nysgjerrig på om denne opplevelsen også fortsatte for personer med arbeiderklassebakgrunn som klarer å bli i akademia.

Pierre Bourdieus «habitus»-begrep har vært et omdreiningspunkt i debatten.

– Det er hele måten vi er i verden på. Det handler om hvordan vi snakker, hvordan vi tenker – tilpasninger som påvirker hvordan vi navigerer det akademiske feltet.

For Keil var Bourdieus begrep om den «ideelle akademiske habitusen» særlig interessant.

– Det er en idé om hvordan en akademiker bør uttrykker seg. Den ideelle akademikeren er sofistikert, karismatisk, svært god til å engasjere studenter, og fremstår som intellektuell.

Hun ønsket å teste teorien empirisk, og spurte: Hva kjennetegner adferdsmønstrene til de mest produktive forskerne?

Tilfeldig tilpasning? Neppe.

I materialet fant Keil tre mønstre som oppsummerte hvordan forskerne forholdt seg til og navigerte i akademia i forhold til egen klassebakgrunn.

Den første kaller hun «adaptivt mønster». Det var særlig forbundet med forskere fra øvre middelklasse og overklasse. De kjente de uskrevne reglene og var gode til å tilpasse seg ulike deler av akademia.

– De hadde en følelse for spillet og kjenner reglene. De vet hvordan den ideelle akademiske væremåten – habitusen – ser ut på ulike forskningsområder og kan tilpasse seg deretter. Fant de riktige nettverkene, presenterte på de riktige konferansene og publiserte i de riktige tidsskriftene.

– Sånn ble både forskerne og forskningen synlige på deres felt, sier Keil.

De adaptive forskerne fremstilte også ofte sin akademiske vei som ganske tilfeldig eller «nærliggende» for deres gruppe.

– Det bare skjedde. Men denne fremstillingen skjuler at det likevel ligger mye arbeid og strategi bak, mener Keil.

Konformitet fungerte ikke i lengden

Et mer overraskende funn gjaldt forskere fra middelklassen. Mange hadde i utgangspunktet det sosiologer kaller høy kulturell kapital.

– Dette var personer som hadde gjort det svært godt på skolen, blitt støttet av foreldrene og lærerne sine og var kommet ett trinn lenger i utdanningsløpet enn foreldrene.

Likevel opplevde noen av dem å stagnere i akademia. De fulgte en logikk som hadde fungert godt da de utdannet seg, men som ikke nødvendigvis ble belønnet på det akademiske arbeidsmarkedet. De var konforme, som Keil kaller det.

– Deres tankegang var at «hvis jeg gjør en god jobb, gjør som veilederen min sier og oppfyller det veilederen ber meg om, vil jeg til slutt bli belønnet», forklarer Keil.

Det de manglet, var det Keil kaller «selventreprenørskap».

– For å lykkes som forsker må man kunne presentere seg selv, bygge en selvstendig profil og posisjonere seg strategisk.

– Forestillingen om at man kan bli i én organisasjon, gjøre alt man får beskjed om, og så bli forfremmet, fungerer rett og slett dårlig på det akademiske tyske arbeidsmarkedet.

Gjorde motstandskraft til en styrke

Det tredje, «resistente», mønsteret fant Keil særlig blant akademikere fra arbeiderklassen. Ifølge Keil var dette en svært selektert gruppe.

– Disse personene hadde virkelig kjempet for utdanningen og den akademiske karrieren sin. Noen hadde til og med opplevd familiekriser eller bokstavelig talt forlatt familien for å fortsette utdanningen. Det kunne for eksempel være personer med bakgrunn fra gård og som var forventet å overta gården.

Keil forteller at personer med denne bakgrunnen vanligvis blir sortert ut allerede i videregående opplæring, og særlig i overgangen til høyere utdanning.

– Fordi de hadde begynt å kjempe mot klassebarrierer allerede på skolen, var de senere godt rustet til å navigere i det akademiske feltet og finne en posisjon der.

Veien inn i akademia ble en opptur:

– De innså kanskje at de var godt utdannet, intellektuelt eller naturlig nysgjerrige og svært gode til å tilegne seg kunnskap. Dette ga dem ressursene de trengte for å finne en plass i akademia og utvikle seg videre mot alle statistiske odds.

Les hele saken hos Kifinfo