Sjømatbedriftene krever forlenget CO₂-fritak: Regjeringen gjør sjømaten dyrere

Det midlertidige fritaket for CO₂-avgiften for fiskeflåten utløp 1. september. Samtidig opplever næringen fortsatt høye drivstoffkostnader og økende internasjonal konkurranse.

 – Dieselprisene har eksplodert over natta. Regjeringen kan ikke sitte stille og se på at Norges viktigste matproduserende næringer påføres stadig høyere kostnader, sier Robert H. Eriksson, administrerende direktør i Sjømatbedriftene.

Sjømatbedriftene advarer om at regjeringens avgiftspolitikk rammer både fiskeriflåten, sjømatindustrien og norske forbrukere.

– Regjeringen fører en politikk som gjør det dyrere å produsere mat, dyrere å transportere varer og dyrere å være forbruker. Resultatet er at folk får høyere regninger, næringslivet får svekket konkurransekraft, og Norge blir et mindre attraktivt land å investere i, sier Eriksson.

Fiskeflåten har få alternativer

Sjømatbedriftene peker på at fiskeflåten i dag har få realistiske alternativer til diesel som energikilde.

Drivstoffkostnadene er blant de største utgiftspostene for mange fartøy, og økte avgifter kommer på toppen av høye markedspriser på diesel.

– Fiskeflåten kan ikke sette båtene på lading i morgen. Virkeligheten er at hele fiskerinæringen fortsatt er avhengig av diesel. Da må politikken ta utgangspunkt i virkeligheten, ikke ønsketenkning, sier Eriksson.

Han mener det er spesielt uheldig at den særnorske CO₂-avgiften videreføres i en tid der sjømatnæringen allerede opplever økt press på lønnsomheten og svekkende konkurransevilkår sammenlignet med en rekke andre land.

– Norske fiskere konkurrerer i et internasjonalt marked. Når norske myndigheter påfører flåten kostnader som konkurrentene våre ikke har, blir det dyrere for industrien, som igjen svekker konkurransekraften til en av Norges viktigste eksportnæringer.

 

CO₂-avgiften gir økte utslipp

Sjømatbedriftene har den siste tiden vært i kontakt med en rekke medlemsbedrifter som melder om en stadig mer bekymringsfull utvikling.

Flere rederier forteller at havgående fartøy i økende grad velger å bunkre drivstoff på Island eller andre land før de returnerer til fiskefeltene utenfor norskekysten. Når fartøyene må seile lengre for å fylle drivstoff, fører det paradoksalt nok til økt drivstofforbruk og høyere utslipp.

– Dette viser hvor feilslått dagens politikk er. CO₂-avgiften har ingen miljøeffekt når konsekvensen er at de havgående fartøyene bruker mer drivstoff for å bunkre utenfor Norge. Tvert imot fører ordningen til økte utslipp samtidig som verdiskaping og aktivitet flyttes ut av landet, sier Robert H. Eriksson.

Ifølge Sjømatbedriftene er det særlig den havgående flåten som har mulighet til å tilpasse seg ved å bunkre drivstoff i andre land, mens kystfiskeflåten ikke har de samme mulighetene.

–  Mens de største fartøyene kan bunkre i utlandet, blir regningen sendt til kystfiskerne. De har ikke samme mulighet til å unngå de særnorske avgiftene. Dermed rammes nettopp den delen av flåten som er viktigst for helårlige leveranser til industri og lokalsamfunn langs kysten, sier Eriksson.

Forbrukerne må ta regningen

Han mener konsekvensene merkes langt utover fiskebåtene.

– Når fiskerne får høyere kostnader, blir råstoffet dyrere. Når råstoffet blir dyrere, øker kostnadene i industrien. Til slutt er det forbrukerne som betaler regningen gjennom høyere priser i butikken.

– Regjeringen snakker ofte om behovet for å styrke norsk industri og sikre arbeidsplasser i distriktene. Da kan man ikke føre en avgiftspolitikk som gjør norsk råstoff dyrere, sender bunkringen ut av landet og samtidig bidrar til høyere utslipp. Det henger rett og slett ikke sammen, sier Eriksson.

Høyere matpriser

Sjømatbedriftene advarer samtidig mot konsekvensene for norske forbrukere.

Økte drivstoffkostnader påvirker ikke bare fiskeflåten. Kostnadene følger fisken videre gjennom hele verdikjeden, fra kai til foredling, transport og butikk.

– Høyere drivstoffkostnader betyr høyere transportkostnader. Høyere transportkostnader betyr dyrere mat. Regningen sendes til slutt til forbrukerne, sier Eriksson.

– De som allerede sliter med å få endene til å møtes, vil merke dette. Fisken i frysedisken blir dyrere. Dette bidrar til økt inflasjon og reduserer kjøpekraften til vanlige familier.

Krever handling i statsbudsjettet

Sjømatbedriftene mener regjeringen må bruke statsbudsjettet for 2027 til å styrke konkurransekraften i sjømatnæringen i stedet for å svekke den.

– Vi forventer at regjeringen umiddelbart viderefører fritaket for CO₂-avgiften ut året, og at den i statsbudsjettet for 2027 legger fram tiltak som reduserer den særnorske CO₂-belastningen på fiskeriflåten, sier Eriksson.

– Landet trenger mer verdiskaping, flere eksportinntekter og lavere prisvekst. Da kan ikke svaret være stadig høyere avgifter på næringer som produserer mat, skaper arbeidsplasser langs kysten og bringer inn milliarder av kroner til Norge.

Dårlig politikk for Norge

Eriksson mener regjeringens linje rammer både forbrukere og næringsliv.

– Dette er dårlig politikk for folk flest, dårlig politikk for næringslivet og dårlig politikk for nasjonen. Regjeringen må bestemme seg. Enten vil man styrke norsk matproduksjon, industri og arbeidsplasser langs kysten, eller så vil man gjøre det dyrere å produsere sjømat i Norge. Slik politikken føres i dag, er det både fiskerne, industrien og forbrukerne som taper, sier Robert H. Eriksson.

Norge trenger en politikk som styrker konkurransekraften, ikke en politikk som gjør norsk matproduksjon dyrere enn nødvendig.

– Skal vi lykkes med å holde matprisene nede, skape arbeidsplasser langs kysten og opprettholde Norges posisjon som en ledende sjømatnasjon, må regjeringen slutte å gjøre det dyrere å produsere og transportere norsk sjømat, sier administrerende direktør Robert H. Eriksson i Sjømatbedriftene.