Plastproblemet i havet vokser

På havet utenfor Sjuøyane, den nordligste delen av Svalbard, fulgte fugleforskere fra Norsk Polarinstitutt maktesløse dramaet gjennom kikkert og kamera. En hvalross hadde fått kroppen fanget i et såkalt spøkelsesgarn, et forlatt fiskeredskap som fortsatt driver rundt i havet lenge etter at det ble mistet.  

– Vi fryktet at hvalrossen ikke ville komme seg løs og dø, forteller forsker Sébastien Descamps. 

I området oppholdt det seg mer enn 200 hvalrosser. Flere av dyrene undersøkte garnet som fløt i havoverflata. Det som først så ut som lek og nysgjerrighet, utviklet seg raskt til en farlig situasjon. 

– Den ene hvalrossen begynte å snu og vri seg rundt, og ble mer og mer fast i garnet. Det virket som om den fikk panikk, sier Descamps. 

Forskerne kunne ikke gripe inn. Flere av dyrene hadde kalver, og et forsøk på redning kunne ha skapt livsfarlige situasjoner både for mennesker og dyr. 

– Jeg var sikker på at den kom til å drukne. 

Men denne gangen fikk historien en annen slutt. Etter en lang kamp fant hvalrossen en åpning i garnet og klarte å frigjøre seg. Da dyret var trygt ute, hentet forskerteamet garnet opp av sjøen, de tok det med til land og fjernet det fra naturen. 

Dyr pines og dør 

For plastforsker Ingeborg Hallanger ved Norsk Polarinstitutt er lettelsen stor når hun får se filmopptakene til kollega Sébastien Descamps. 

– Dette ser ikke bra ut. Men den kom seg løs, sier hun. 

De fleste er ikke like heldige, fortsetter hun.  

Hallanger har forsket på plastforurensning i Arktis i en årrekke. Hun beskriver observasjonen som både sjelden og viktig. 

– Vi finner som regel disse dyrene etter at de har gått seg fast, og da er de ofte døde. Derfor er dette ganske unikt. Dette er et område med svært lite mennesker og få observasjoner. Her fikk forskerne dokumentert hendelsen, dyret kom seg løs, og de ryddet opp.   

Hun understreker samtidig at ingen bør forsøke å redde store ville dyr på egen hånd. 

– Da kan man risikere sitt eget liv. Det viktigste vi kan gjøre er å ta ansvar for søppelet vårt og fjerne det vi kan når vi kommer over det. 

For selv om hvalrossen overlevde, er konsekvensene av marin forsøpling ofte langt mer brutale. 

– Denne gangen var det en hvalross. Men vi vet at sel, reinsdyr, isbjørn, fugl og fisk kan vikle seg inn i avfall. Oftest ender det med døden. Det beste vi kan gjøre for dyrene, er å fjerne plasten og forsøplingen som ligger ute i naturen. 

Søpla forsvinner ikke 

Historien om hvalrossen er bare ett eksempel på et problem forskerne møter stadig oftere. 

Plast finnes nå i hele det arktiske miljøet, fra strender og havoverflate til havis og havbunn. 

– Dette er et stort miljøproblem, også i Arktis. Vi finner plast overalt, sier Hallanger. 

Havforsøplingen og tilførselen av plast til verdenshavene øker globalt ifølge FN og Miljødirektoratet. Det anslås at det årlig havner mellom 9 og 23 millioner tonn plast i havet, og mengden kan tredobles innen 2040 uten nye tiltak. 

Plast under og i isen  

Noen steder på kloden flyter enorme «øyer» av søppel. Slik fungerer imidlertid ikke plastforurensningen i Arktis. 

– Vi ser ikke at plasten samler seg i ett stort område. Den spres over enorme avstander. Noe havner på strender, noe synker til havbunnen, noe samler seg under havisen og fryser inn i havisen og noe transporteres videre med havstrømmene. 

Store havstrømmer fører plast nordover gjennom Norskehavet og Barentshavet mot Polhavet. Men reisen stopper ikke der. 

– Det interessante er at mye også kommer tilbake igjen. Søpla sirkulerer i havsystemene. Den forsvinner ikke. Den flytter bare på seg, forteller Hallanger.  

Marin forsøpling i Barentshavet stammer fra mange kilder. Fiskeri og skipsfart er blant de viktigste sjøbaserte bidragene, mens avfall fra land, avløpsvann, elver og transport gjennom luft og havstrømmer også spiller en betydelig rolle. 

Sjokksyn på verdens nordligste øyer 

Fugleforskerne arbeidet også på Rossøya, den aller nordligste øya i Sjuøyane. Der ble forskerne møtt  av  et syn som gjorde sterkt inntrykk. 

– Det fløt rundt med søppel overalt. Alt fra matemballasje, søppelposer og tomflasker til fiskegarn. Det var et virkelig utrivelig syn, forteller Descamps. 

I år var første gang han så et dyr stå i fare for å dø rett foran øynene hans. Hendelsen med hvalrossen gjorde derfor særlig inntrykk. 

– Det viser hvor direkte konsekvensene av marin forsøpling kan være. 

Optimisme 

Samtidig finnes det enkelte lyspunkter. 

Flere overvåkingsprogrammer viser at mengden marint avfall ikke nødvendigvis øker overalt. På Rekvika utenfor Tromsø, en av strendene på fastlands-Norge, er det en forsiktig nedgang i registrert strandsøppel. 

– Det gir grunn til optimisme, sier Hallanger. 

Hun tror økt bevissthet i befolkningen kan være en del av forklaringen. 

– Folk vet mer om konsekvensene av plastforurensning enn tidligere. Strandrydding, informasjonstiltak og holdningskampanjer har hatt en positiv effekt. 

Men optimismen er begrenset. 

– Vi finner fortsatt plast i hele havmiljøet. Selv om utviklingen ikke nødvendigvis går i feil retning overalt, er nivåene fortsatt altfor høye. 

Vet nok til å handle 

I dag undersøker forskere ved Norsk Polarinstitutt plast i havvann, havis, på strender og i sedimentene på havbunnen. Arbeidet er tid- og ressurskrevende og krever ekstrem nøyaktighet. 

– Mikroplast finnes nærmest overalt. Hvis vi ikke er forsiktige, kan vi faktisk forurense prøvene våre selv. Derfor krever analysene strenge rutiner og omfattende kontrollarbeid, sier Hallanger. 

Forskerne arbeider fortsatt med å forstå alle konsekvensene plastforurensningen har for økosystemene i nord. Likevel mener hun at usikkerhet ikke lenger kan brukes som argument for å vente. 

– Vi vet nok til å forstå at plastforurensning er en belastning for havmiljøet. Derfor må vi fortsette arbeidet med å redusere utslippene, overvåke havmiljøet og fortsette forskningen for å fullt ut forstå konsekvensene. 

Hun tenker tilbake på hvalrossen som forsvant uskadd ut av garnet. Det kunne gått annerledes. Og for utallige andre dyr gjør det nettopp det. 

– Hvalrossen utenfor Svalbard var heldig. Målet må være atingen dyr hverken på land eller i havet havner i slike situasjoner i framtiden.