Når viktig kunnskap om natur og klima ikke tas i bruk

Klimaendringer og tap av natur krever at vi tar beslutninger basert på best mulig kunnskap. Samtidig viser en ny studie gjennomført av Dr. Roxana Roos ved Universitetet i Bergen at kunnskap om lokale natur- og klimaforhold ofte ikke blir en del av kommunale planprosesser.

Studien bygger på 75 intervjuer med innbyggere og planleggere i Nord-Norge og undersøker hvordan lokal, faglig og vitenskapelig kunnskap møtes i kommunal planlegging.

Utfordringen er ikke nødvendigvis at den lokale kunnskapen mangler. Det kan også handle om at samfunnet ikke klarer å gjenkjenne, verdsette og kombinere ulike former for kunnskap.

Kunnskap som ikke når fram

Tenk deg en kommune som skal planlegge et nytt utbyggingsområde. Eksperter og andre fagpersoner leverer klimadata, naturkart og annen relevant kunnskap. Samtidig vet lokale innbyggere kanskje hvor bekken går over sine bredder etter kraftig regn, hvilke områder som tørker ut om sommeren, eller hvordan viktige naturverdier har endret seg over tid.

Eksemplet illustrerer en grunnleggende utfordring: Når kommuner planlegger nye boligområder, hytteområder eller andre arealinngrep, er det ikke nødvendigvis nok å basere beslutningene på kart, modeller, rapporter og offentlige databaser.

Mennesker som har brukt et område over lang tid, kan ha kunnskap om flomveier, erosjon, vegetasjonsendringer eller naturverdier som ikke finnes i eksisterende dokumentasjon.

Slike observasjoner finnes ofte hos mennesker som bruker naturen i arbeid eller fritid – fiskere, bønder, fjellførere, bærplukkere, jegere og reindriftsutøvere. Likevel blir denne kunnskapen ikke alltid en del av beslutningsgrunnlaget.

Når viktig kunnskap ikke kommer fram, kan beslutninger om arealbruk, klimatilpasning og naturforvaltning bli mindre treffsikre og robuste enn de kunne vært.

Et uventet funn

Gjennom intervjuene dokumenterer studien at lokale innbyggere har kunnskap som kan være direkte relevant for kommunal planlegging og miljømessig bærekraftig utvikling. Dette er kunnskap om lokale forhold og endringer over tid, men som sjelden får plass i kommunale arealplanprosesser.

Studien viser samtidig at dette ikke bare handler om at lokal kunnskap holdes utenfor av institusjonene. Roos finner en form for det hun kaller «internalisert epistemisk marginalisering»: at mennesker undervurderer sin egen kunnskap og sine egne erfaringer fordi de oppfatter vitenskapelig ekspertise som den kunnskapen som teller mest.

Mange antar at lokal kunnskap blir oversett fordi institusjonene ikke etterspør den. Studien viser at bildet er mer sammensatt.

– Jeg forventet å finne at lokal kunnskap først og fremst ble holdt utenfor av institusjonene. Det som overrasket meg, var at mange av deltakerne også undervurderte verdien av egen kunnskap og egne observasjoner knyttet til lokalt klima, miljø og artsmangfold. De oppfattet ofte egen kunnskap som mindre relevant enn vitenskapelig dokumentasjon, sier Roxana Roos.

Hvordan kan ulike typer kunnskap brukes sammen?

For å forklare hvorfor dette skjer, introduserer studien begrepet «epistemic literacy for sustainable development». Begrepet beskriver en kompetanse som både enkeltpersoner og institusjoner trenger: evnen til å gjenkjenne, vurdere og kombinere ulike former for kunnskap når komplekse utfordringer knyttet til natur, klima og bærekraft skal løses.

Det handler ikke nødvendigvis om å skaffe mer kunnskap, men om å bli bedre til å mobilisere og bruke kunnskapen som allerede finnes. 

Et praktisk verktøy for kommunene

Studien gjør mer enn å beskrive problemet. For å gjøre «epistemic literacy» anvendelig i praksis, utvikler Roos en firetrinnstilnærming. Målet er å gi kommuner og andre beslutningstakere et praktisk verktøy for systematisk å identifisere, vurdere og bruke både lokal og vitenskapelig kunnskap.

Verktøyet bygger på fire spørsmål:

• Hvilken kunnskap bygger beslutningene allerede på?
• Hvem kan ha annen relevant kunnskap, og hvilke former for kunnskap kan de bidra med?
• Hvordan kan ulike kunnskapsformer utfylle hverandre for å finne mer bærekraftige løsninger?
• Hvordan kan disse kunnskapstypene faktisk bli en del av beslutningen?

Tilnærmingen legger vekt på at kunnskap må inn i selve planprosessen, ikke bare samles inn underveis. Firetrinnstilnærmingen kan hjelpe planleggere med å identifisere ulike typer kunnskap, vurdere dem sammen med vitenskapelig og fagspesifikk kunnskap og bruke dem mer systematisk i beslutningsprosessen.

Selv om studien tar utgangspunkt i kommunal planlegging i Nord-Norge, peker funnene på en bredere samfunnsutfordring. Når samfunnet skal håndtere komplekse klima- og miljøutfordringer, er spørsmålet ikke bare hvor mye kunnskap vi har, men hvilken kunnskap vi er i stand til å se, verdsette og bruke.