Slik skapes netthets mot norske bønder

Strengt regulert i Norge 

Det norske regelverket, som er lett tilgjengelig for alle, sier noe annet enn det kampanjen gir inntrykk av. Forskrift om velferd for småfe § 9 slår fast at det er forbudt å gjøre inngrep på småfe, kastrering er uttrykkelig nevnt. Unntaket er nødvendig kastrering, og selv da skal inngrepet kun utføres av veterinær, med bedøvelse og langtidsvirkende smertelindring. Det er altså ikke noe bonden driver med på egen hånd. Hvilken metode som brukes, er veterinærens faglige ansvar, innenfor kravene i lov og forskrift. Dette er et strengt regulert unntak. Gjøres et slikt inngrep av andre enn veterinær, eller uten forsvarlig bedøvelse og smertelindring, er det forbudt. Som i alle andre næringer får lovbrudd konsekvenser, i ytterste fall straffeansvar. 

- Kastrering av værlam er som hovedregel forbudt i Norge, og brukes bare i særskilte tilfeller der det er nødvendig av dyrevelferdsmessige hensyn. Samtidig stiller norsk regelverk strenge krav til hvordan inngrepet skal utføres. Det kan bare gjøres av veterinær og alltid med både bedøvelse og langtidsvirkende smertestillende. Etter det Veterinærforeningen erfarer, kastreres kun en svært liten andel av norske værlam hvert år, sier Atle Domke, leder i Produksjonsdyrveterinærers forening i Den norske veterinærforening.  

Under to promille kastreres 

Kastrering av værlam er faktisk svært sjeldent. Tall fra Animalia viser at bare 1,4 av 1 000 værlam i Sauekontrollen ble kastrert i 2025. I Sauekontrollen var 492 605 søyer innmeldt i 2025, og de fikk 1,87 lam per søye. Det gir om lag 921 000 lam totalt, og anslagsvis 460 000 værlam. Av disse ble det innrapportert kun 631 kastreringer. Det er rundt 0,14 prosent. Kastrering av værlam er altså ikke normal praksis i det norske saueholdet, men et sjeldent unntak, akkurat slik regelverket forutsetter. 

Forklaringen er enkel. Kastrering kan være aktuelt for lam som er født så tidlig at de kan bli kjønnsmodne før sauene sankes fra utmarka om høsten, men de er få. Her velger som oftest bonden andre løsninger, slik som å la dem gå hjemme på innmarka, for da er ikke behovet for kastrering lenger til stede. 
Norsk regelverk er på dette området også strengere enn i mange andre land. Der kan tilsvarende inngrep gjøres av bonden selv, og strikk som snører av blodtilførselen er en vanlig metode. Den er forbudt i Norge, nettopp fordi den påfører dyret unødig smerte. At norske bønder tar dyrehelse og dyrevelferd på alvor, vises også i det store bildet: Norge har svært lavt forbruk av antibiotika til dyr sammenlignet med andre land, et resultat av friske dyr og godt stell, bygget på et langsiktig og ansvarlig samarbeid mellom bønder, veterinærer og myndigheter.

Et malt bilde som skaper sinne 

Det alvorlige i denne saken er ikke en enkelt feil, men måten fakta settes sammen på. Inngrepet NOAH beskriver finnes. Men kampanjebildet, som er det folk ser og deler, sier bare at værlam får testiklene «knust» uten tilstrekkelig smertelindring. Det som ikke nevnes på verken bildet eller i teksten er at inngrepet er forbudt som hovedregel, at det bare kan gjøres av veterinær i unntakstilfeller, og at det i 2025 gjaldt under to promille av alle værlammene i Sauekontrollen. Påstanden om at smertelindringen ikke er tilstrekkelig, står også i kontrast til Den norske veterinærforening, som skriver at det alltid gis bedøvelse og langtidsvirkende smertelindring.

Dermed sitter leseren igjen med et bilde av en rå mishandling som norske bønder utfører med vilje. Bildet settes sammen slik at helheten blir misvisende, og det villedende låner troverdighet fra det som er sant. Det blir vanskeligere å gjennomskue, og nettopp derfor blir det virkningsfullt. En slik konstruert fremstilling engasjerer godt på digitale plattformer som igjen belønner høy temperatur, en velkjent teknikk når man vil mobilisere folk til sin sak. Dette hører ikke hjemme i norsk samfunnsdebatt, verken nå eller i fremtiden. 

Et samfunnsproblem vi kjenner igjen 

For vi vet hva slikt utløser. Denne våren har Norge prøvd å ta et oppgjør med tonen i sosiale medier, etter hets, sinne og trusler mot unge politikere fra flere partier, der enkelte har måtte gå med voldsalarm. Journalist Ken Andre Ottesens opprop i Aftenposten «Jeg er så lei!» satte ord på det mange har kjent på: at kommentarfeltene er i ferd med å gjøre folk til fiender, og at det skremmer mennesker fra å delta. Et gjennomgående poeng i samfunnsdebatten har vært at vi alle har et ansvar for ikke å dele og heie frem innhold som dyrker hat eller sinne, og være bevisst at det sitter et menneske i den andre enden av disse kommentarene. 

Sauebønder er en gruppe som ikke er unntatt. I kommentarfeltet under denne kampanjen kalles bøndene «hyklere», der vedkommende skrives at hun har «null respekt for sånne sadister». En annen omtaler Norge som «et av de verste landene for dyremishandling», og skaper samtidig en kobling som antyder at disse også kan mishandle mennesker. Selv om mange prøver å ta til motmæle i det samme kommentarfeltet ser vi at bønder omtales som «disse grusomme menneskene». Andre ønsker gjengjeldelse. En vil «gje bøndene et ballespark» fulgt opp med en gravstein og spade. En annen mener «det samme bør gjøres med dem som utfører handlinga». Andre skriver at «det hadde vært fint om å gjøre det samme til mennesker som har godkjent dette barbariske opplegget». Kommentarene viser at fremstillingen virker: folk raser mot en hel yrkesgruppe for noe som verken er hovedregel eller praksis. Slik graves veien fra en misvisende fremstilling til sinne mot enkelte grupper.

- Vi har egentlig hatt et godt debattklima om norsk husdyrhold, og det bør vi ta vare på, debatten tåler både kritikk og uenighet. Men å bygge opp sinne mot en hel yrkesgruppe på en fremstilling som skjuler både hovedregelen i loven og hvor sjeldent dette forekommer, er noe helt annet. Bak hver kommentar om sadisme og dyremishandling sitter det en bonde som steller dyra sine hver eneste dag. Vi vet fra vårens samfunnsdebatt hva netthets gjør med de som rammes og bønder tåler ikke dette noe bedre enn andre, sier styreleder Anders Schanche Rettedal i Norsk Sau og Geit. 

Bonden fortjener respekt, ikke mistenkeliggjøring 

Norsk sauehold henter mat ut av utmarksressurser vi ellers ikke ville fått noe igjen for, og bidrar til beredskap for fellesskapet og selvforsyning i et land som fortsatt importerer det meste av det vi spiser. I en tid da selvforsyning står høyt på dagsordenen, burde bonden møtes med respekt for jobben sin, ikke med mistenkeliggjøring. 

- Våre medlemmer produserer mat som folk står helt fritt til å velge eller velge bort. Vi forteller ingen hva de skal spise. Derfor er det påfallende at en organisasjon som prøver å bestemme hva folk skal ha på tallerkenen, tyr til misledende grep for å komme dit de vil. Har man en god sak, bør man ikke trenge å pynte på virkeligheten for å overbevise folk, sier daglig leder Borghild Hillestad i Norsk Sau og Geit. 

Norsk Sau og Geit vil påpeke at Norge på flere områder har strengere krav og en mer restriktiv praksis enn mange europeiske land. Det gjelder blant annet antibiotikabruk, forbudet mot kastrering med strikk og kravet om veterinær og smertelindring ved inngrep. Dyrene som har mest å tjene på et løft, står i fjøs i andre land der slike regler ennå ikke finnes. Dersom den samme innsatsen og de samme ressursene ble brukt på å heve standarden der den er lavest, med norsk nivå som mål, ville langt flere dyr fått det bedre. Det ville være langt mer konstruktivt enn å rette skytset mot norske bønder, som allerede er underlagt et omfattende, godt og strengt regelverk for dyrevelferd, beitebruk, tilsyn, smittevern, sporbarhet og behandling av dyr.