Naturkompasset peker feil vei

Naturkompasset gir utbyggere mulighet til å regne seg frem til at et inngrep er «akseptabelt», så lenge man kan vise til tiltak et annet sted. Dermed flyttes diskusjonen fra et enkelt spørsmål - skal dette området bygges ned eller ikke - til et regnestykke der natur kan trekkes fra og legges til.

Det er et system som i praksis åpner for å ofre det mest verdifulle, så lenge man kan kompensere med noe mindre verdifullt et annet sted.

Dette bryter med selve kjernen i naturforvaltning. Natur er ikke utskiftbar.

Fornybar Norge sier at de mest sårbare områdene skal unngås. Det hjelper lite, for det er selve logikken i systemet som er problemet. Når natur gjøres om til poeng, åpner det for å veie inngrep opp mot tiltak andre steder. Da flyttes grensen fra hva som ikke skal bygges ned, til hva som kan forsvares gjennom et regnestykke.

En gammelskog, en myr, et villreinområde eller et urørt fjellandskap kan ikke erstattes av restaurering i lavlandet. Men i et poengsystem blir nettopp slike avveininger mulig.

Samtidig hevdes det at dette er «harde fakta» som skal erstatte følelser. Det er en misvisende fremstilling. Valg av hva som skal måles, hvordan det vektes og hva som ikke tas med, er i seg selv politiske og faglige vurderinger.

Det gjelder ikke bare natur. Dersom man først skal måle konsekvenser, må det også omfatte mennesker. Støy, helse og livskvalitet er en del av det samme bildet. Her finnes det fortsatt ingen tilsvarende vilje til systematisk måling.

Det mest alvorlige er hva som faller utenfor. Systemet gir et inntrykk av helhet, men utelater sentrale forhold: fragmentering av leveområder, samlede landskapsinngrep, tap av opplevelsesverdi og identitet, samt langsiktige effekter på dyreliv og økosystemer. Dette er ikke detaljer. Det er selve konsekvensene av inngrepene.

Når slike forhold ikke fanges opp, gir ikke systemet mer kunnskap. Det gir et falskt inntrykk av presisjon.

Dette omtales ofte som begrensede inngrep. I realiteten er det snakk om industristrukturer på høyde med Eiffeltårnet, plassert i urørt natur, med tilhørende veier og tekniske anlegg over store områder.

Et annet spørsmål som forblir ubesvart, er hva som skjer etter endt levetid. Hvem har ansvaret for opprydding, og hva lar seg faktisk tilbakeføre? Veier, sprengte fjellpartier og fundamenter er i praksis permanente inngrep.

Det reiser også et mer grunnleggende spørsmål: Hvem er det som skal definere hva naturen er verdt? 

Styreleder i Motvind Norge, John Fiskvik, er svært kritisk til "Naturkompasset". (Foto: Motvind Norge)

Naturkompasset er utviklet av og for en bransje som selv har stått bak en rekke av de mest konfliktfylte naturinngrepene i Norge. Erfaringene fra blant annet Øyfjellet, Fosen og Haramsøya har svekket tilliten til konsekvensutredninger og faglige vurderinger levert av utbyggerne selv. Når de samme aktørene nå skal sette poeng på naturen og definere hva som er “akseptable” inngrep, er det ikke rart at skepsisen er stor.

Da hjelper det lite å kalle metoden «transparent».

Det mest oppsiktsvekkende er likevel premisset som ligger under: at mer utbygging er gitt, og at utfordringen kun er å gjøre den «litt bedre».

Konflikten handler jo om at stadig mer natur bygges ned, bit for bit, til tross for bred motstand lokalt og tydelige mål om å stanse tapet av natur. Norge har sluttet seg til en internasjonal naturavtale som forutsetter at nedbyggingen skal stanses.

Da er Naturkompasset helt feil medisin.

Vi trenger ikke et nytt regneark for å forsvare naturtap. Vi trenger politisk vilje til å la være å bygge ned de områdene som faktisk bør få ligge i fred.

Naturens verdi ligger ikke i et poengsystem. Den ligger i at den fortsatt finnes.

John Fiskvik
Styreleder Motvind Norge