Tåler norsk natur et nytt «oppdrettseventyr»?

Kronikk av Øyvind Fjeldseth, fagsjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund 

Ingen fisk har vært viktigere for nordmenn enn torsken. Den bygget landet vårt. I nesten 1000 år var den vår største eksportvare, og uten den hadde vi verken hatt Nidarosdomen eller bosettingen langs kysten. Fortsatt er den en viktig kommersiell ressurs – og den viktigste fisken for fritidsfiske i sjøen. Nå sliter den.  

Villaksen har på sin side alltid betydd mye for folk langs vassdragene. Den har gitt mat på bordet, inntekter til elveeierne og store opplevelser for sportsfiskerne. Laksen er oppført som truet i den norske rødlista og mange bestander er allerede utryddet. Norge er forpliktet til å ta vare på den gjennom internasjonale konvensjoner. Likevel er vi i ferd med å mislykkes. Men kan vi lære av det? 

Næringsutvikling med store skyggesider 

Den første oppdrettslaksen ble slaktet i 1971. I dag er Norge en global gigant innen denne næringen, men på veien er vi i ferd med å miste en bit norsk natur. Innsiget av laks til elvene er blitt halvert siden 80-tallet. Sjøørreten har ikke fått like mye oppmerksomhet som laksen, men den er om mulig enda mer utsatt i de oppdrettsintensive områdene. 

Oppdrett har mange oppsider og er uomtvistelig en viktig næring nasjonalt, men en forutsetning må være å få en næring som er bærekraftig for naturen. Det er den ikke i dag. Dokumentasjonen på den negative effekten  lakseoppdrett har på våre ville laksefisker, er grundig og tydelig. Lakselus fra åpne anlegg er – til tross for flere tiårs innsats for å løse problemene – vurdert av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning å fortsatt være blant de alvorligste truslene mot villaksen.  

Sett på bremsen 

Nå er et nytt oppdrettseventyr i emning – og en ny bit umistelig norsk natur kan stå i fare: torsken. Og torsken, den sliter fra før. Det er lenge siden det kokte av kysttorsk, og blant annet som følge av det har torskeprisene gått opp og oppdrett kan bli mer lønnsomt. En del anlegg for oppdrettstorsk er allerede etablert, åpne anlegg med fri flyt av vann inn og ut.  

I desember la Havforskningsinstituttet fram rapporten «Negative effekter på kysttorskbestander som følge av åpne merder i sjø». Den viser blant annet til at produksjonen av oppdrettstorsk tredoblet seg på bare to år. Likevel er vi langt unna volumet på 165 000 tonn som kan produseres i de godkjente anleggene. Rapporten peker på at vi ikke har nok kunnskap om torskeoppdrettens konsekvenser, og at rømming og gyting i merd er de største miljørisikoene, slik vi også er bekymret for. Torsk kan – i motsetning til laks – gyte i merdene, og faren for genetisk innblanding med vill torsk utenfor merdene er overhengende. Det er også utfordringer knyttet til sykdommer og parasitter som kan oppstå og øke i antall i anleggene. 

Lukk merdene 

Snart kommer en ny vurdering i “trafikklyssystemet”, hvor lakseoppdrettsnæringen får vite om de får grønt, gult eller rødt lys ut i fra hvordan lakselus påvirker villaks i hvert av de 13 produksjonsområdene langs kysten vår. Fargen avgjør om oppdretterne kan opprettholde produksjonen, må redusere eller får tillatelse til å vokse. De siste årene har flere og flere områder blir farget gule og røde, uten at det nødvendigvis har hatt så mye å si. Sist uke kom nyheten om at fjoråret sto for en rekordøkning i mengde oppdrettsfisk – og at det har vært stor vekst etter at trafikklyssystemet kom. Det vitner om et system som i hvert fall ikke fungerer til det beste for miljøet. 

Om vi tillater torskeoppdrett å vokse uhemmet slik vi har tillatt med lakseoppdrett, kan konsekvensene bli svært dramatiske for vår aller viktigste fiskeart. Oppsiden er at vi med hensyn til torskeoppdrett er i næringens barndom. Det er fortsatt mulig å sette på bremsen og ta gode miljømessige valg.   

Næringen burde selv ta ansvar og la seg inspirere av de som går foran og satser på lukket teknologi, men omstillingen går så altfor sakte når en ikke har krav til seg. Mest av alt trenger vi modige politikere og myndigheter som setter på bremsen når industrien påfører miljøet og fisken store belastninger. Vi trenger nasjonalt rammeverk og lovgivning som setter strenge miljøkrav og sterke insentiver for å fase all oppdrett over i nullutslippsanlegg. Dersom vi ønsker at den ville atlantiske laksen, sjøørreten og kysttorsken skal overleve i framtiden, må merdene lukkes, og det må skje raskt.