Hva kreves for å vinne OL-gull i langrenn 2026?

La oss gå 70 år tilbake, til OL 1956 i Cortina d’Ampezzo. 

Halgeir Brenden vinner OL-gull på 15 km langrenn foran Sixten Jernberg med tiden 49:39 (18 km/t). 

For kvinnene vinner sovjetiske Lyubov Kozreva 10 km langrenn på 38:11 (16 km/t). 

Siden den gang har langrenn endret seg betydelig, med blant annet bedre preparering, utstyr og bruk av skøyteteknikk. 

OL 2026: sett fra forskere ved NIH

Under de olympiske vinterlekene i Milano–Cortina 2026 publiserer forskere ved Norges idrettshøgskole forskningsbaserte analyser og faglige kommentarer om prestasjon, toppidrett og konkurransegjennomføring. Innholdet publiseres på nih.no og i NIH sine sosiale medier.

Arbeidskravene i langrenn

Dette har medført at estimert vinnertid på 10 km i OL 2026 vil være på 20–22 minutter (27–30 km/t) – omtrentlig en dobling av hastigheten. 

I denne artikkelen skal jeg forklare hva som kreves for å vinne OL-gull i langrenn i 2026.

Thomas Losnegard underviser i og forsker på langrenn på Norges idrettshøgskole. Her har han skøytekurs for ansatte. Foto: Gjermund Erikstein-Midtbø.

Konkurranseløyper i langrenn og skiskyting består av relativt lite sammenhengende terreng. 

Det betyr at varigheten er typisk 10–35 sekunder i samme type terreng, med store hastighetsforskjeller gjennom konkurransen (1). 

Dersom vi forenkler og drar analogien over til biler, stiller langrenn krav til både «motoren» og «drivverket».

Den store langrennsmotoren

En langrennsmotor må både være i stand til å ha stor toppeffekt og samtidig effektivt «regenerere batteriet» i nedoverbakkene. 

Det er godt dokumentert at de beste langrennsløperne og skiskytterne har en svært stor motor, målt som maksimalt oksygenopptak. 

Typiske verdier hos eliteutøvere er 80–85 ml/kg/min for herrer og 70–75 ml/kg/min for kvinner (1). 

I praksis betyr det at dersom du skal vinne OL-gull, forutsetter det et svært høyt maksimalt oksygenopptak – men du vinner ikke nødvendigvis ved å ha det aller høyeste.

En annen viktig faktor er evnen til å regenerere batteriet. 

Fra studier vi har gjort på NIH de siste ti årene, har vi vist at energikravet i motbakkene klart overstiger det maksimale oksygenopptaket (opp mot 120–150 prosent), selv på en 10–15 kilometer konkurranse (2). 

Dette betyr at man bruker en del av den anaerobe kapasiteten («hjelpemotoren») i hver motbakke. 

• Les også: Langrennslandslaget har slutta å opne hardt: – Forsking har endra måten me går renn på

Dette skiller eliteutøvere fra mosjonister

Grunnen til at dette er mulig, er at utøvere regenererer batteriet (henter seg inn) i nedoverbakkene (Figur 1). 

Denne egenskapen synes å være bedre utviklet hos eliteutøvere sammenlignet med eksempelvis supermosjonister (3). 

Dette betyr i praksis at «utholdenheten» er bedre utviklet, slik at man kan opprettholde prestasjonen ved å gjenskape en høy energiomsetning utover i konkurransen.

Figur 1: Simulering hvordan batteriet til eliteutøvere brukes i løpet av en langrennskonkurranse. Det grå feltet beskriver løypeprofil i Holmenkollen. Rød (runde 1), grønn (runde 2) og blå linjer (runde 3) indikerer energikravet. Energikravet er satt som fraksjon av maksimalt oksygenopptak, det vil si at dersom man er på 1 er energikravet tilsvarende den minste ytre belastning som kreves for å nå maksimalt oksygenopptak. Modifisert basert på Gløersen et al (2).

• Les også: Formtopping: Dette gjer du dei siste vekene før konkurranse

Vi kan også bevisst styre hvor mye av batteriet vi ønsker å bruke i ulike deler av løpet, ofte omtalt som "pacing", eller løpsopplegg.

Basert på forskning har vi vist at åpningsfarten de første to–tre minuttene av en konkurranse i distanse-langrenn har svært stor betydning for sluttresultatet (4). 

Særlig gjelder dette farten i første motbakke, da intensiteten er høyest i motbakkene. 

Forståelse rundt "pacing" i langrenn og skiskyting har endret seg betydelig de siste 10 årene, blant annet gjennom bruk av GPS-analyser i konkurranser og trening.

Et interessant aspekt ved langrenn og skiskyting er at utøvere ikke har «hjelpemidler» til å styre intensitet underveis. 

De må derfor stole på egen følelse, noe som kan være utfordrende – særlig når spenningsnivået er høyt. 

Losnegard lærer bort de seks delteknikkene i skøyting. Diagonalskøyting, padling, dobbeldans, enkeldans, skøyting uten staver og utforteknikker. Foto: Gjermund Erikstein-Midtbø. 

I en nylig studie undersøkte vi hvordan skiskyttere styrer intensitet under konkurranse (5). 

Funnene viste at utøvere baserer seg på en rekke signaler, særlig følelse i bein, pusten og fartsfølelse. 

Til sammenligning blir det som å kjøre en bil uten speedometer, der du må lytte til turtall og se på omgivelsene for å vurdere om det går i 40 eller 45 km/t.

Drivverket - muskelbruk og teknikk

Drivverket til en bil kan forenklet oversettes til muskelbruk og teknikk i langrenn. 

En viktig del av prestasjonen er å kunne beherske ulike «gir» (delteknikker) og kunne veksle mellom dem og tilpasse innsats fra to ski og to staver til ulike typer føre, fart og terreng. 

Under en konkurranse bytter løpere vanligvis gir 20–25 ganger per kilometer.

I klassisk langrenn har vi primært fem delteknikker (fiskebein, diagonalgang, staking med fraspark, staking og utforteknikker), mens vi i skøyting har seks (diagonalskøyting, padling, dobbeldans, enkeldans, skøyting uten staver og utforteknikker).

• Les også: Pulsklokker er ubrukelige til å måle puls under trening 

Langløperne i Ski Classics bruker i 2026 primært bare en av delteknikkene. Nemlig staking. Her fra Livigno, et av arrangørstedene under OL i 2026. 

Disse fungerer som et girsystem og brukes på ulike hastigheter. 

Fiskebein og diagonal i OL 1956

I skøyting baserer de seks teknikkene seg på vinkelen mellom skiene; lav hastighet = stor vinkel, stor hastighet = liten/ingen vinkel.

Ser vi tilbake på OL i 1956, ble primært fiskebein og diagonalgang brukt fordi løypepreparering og utstyr ikke tillot særlig høye hastigheter. 

I dag brukes «søsknene» staking (klassisk) og dobbeldans (skøyting) mye, noe som har gjort at utvikling av utholdenhet og styrke i overkroppen er blitt svært viktig. 

Disse teknikkene har mye til felles ved at man benytter seg av tyngdepunktsforflytning under stavtaket til å bevege seg fremover.

Langrenn er også en utstyrsidrett, der særlig skienes egenskaper er av stor betydning. Bedre ski gjør at man bruker mindre av batteriet for samme fart, og dermed kan gå litt fortere med samme energibruk. 

Noe av årsaken til norsk dominans de siste 35 årene er knyttet opp mot kompetanse rundt ski.

I tillegg har utviklingen av skidresser og kunnskap om luftmotstand (6) vært stor de siste fem årene. 

Utstyrsprodusenter lanserer egne OL-dresser som potensielt kan forbedre prestasjonen med cirka to–fem sekunder på en ti kilometer.

Så hva må til for å vinne OL-gull?

Forskjellen i tid mellom nummer en og fem i OL i langrenn er typisk rundt 1,5 prosent. Omsatt i sekunder på en 10 kilometer utgjør dette 15–20 sekunder, som skiller de fem beste.

For å vinne må en utøver maksimere både motor og drivverk akkurat den dagen det gjelder. 

Sjeldent har norske mannlige langrennsløpere vært større favoritter til å ta samtlige medaljer, men historien viser at ingenting er garantert. 

Går vi tilbake til forrige gang Italia holdt OL i 2006 var de norske herrene storfavoritter på 15 kilometer klassisk. Det endte med en topp 10 uten norske som skyldes at nordemmene ikke hadde konkurransedyktige ski.

Til slutt: Ville Halgeir Brenden ha vunnet OL i Italia i 2026? 

Svaret er nei, fordi arbeidskravene er totalt endret. Men det er heller ikke sikkert at Johannes Høsflot Klæbo ville ha vunnet i 1956.

Referanser:

1. Losnegard T. Energy system contribution during competitive cross-country skiing. Eur J Appl Physiol. 2019 Aug;119(8):1675-1690.
2. Gløersen Ø, Gilgien M, Dysthe DK, Malthe-Sørenssen A, Losnegard T. Oxygen Demand, Uptake, and Deficits in Elite Cross-Country Skiers during a 15-km Race. Med Sci Sports Exerc. 2020 Apr;52(4):983-992.
3. Holsbrekken E, Gløersen Ø, Lund-Hansen M, Losnegard T. Competitive Cross-Country Skiers Have Longer Time to Exhaustion Than Recreational Cross-Country Skiers During Intermittent Work Intervals Normalized to Their Maximal Aerobic Power. Int J Sports Physiol Perform. 2023 Aug 11;18(11):1246-1253.
4. Losnegard T, Kocbach J, Sandbakk Ø. Pacing Demands in Competitive Nordic Skiing. Int J Sports Physiol Perform. 2024 Sep 4;20(1):4-16.
5. Losnegard, T., Stubbe, E.V., Sakalidis, K.E. et al. Self-regulated pacing in biathlon: how shooting impacts skiing strategy compared to cross-country skiing. Sport Sci Health 22, 25 (2026). 
6. Elfmark, O., Docter, H., Sandbakk, Ø. et al. The influence of sub-technique and skiing velocity on air drag in skating style cross-country skiing. Sports Eng 26, 37 (2023)