SINTEF skal bidra til sikker vannforsyning i Longyearbyen

Etter flere uker med tomme butikkhyller og forsinkelser i matforsyningen, kom det etterlengtede lasteskipet til Svalbard i slutten av januar. Hendelsen ble en påminnelse om hvor sårbare forsyningslinjene til øygruppen faktisk er.

Nå rettes oppmerksomheten mot en annen kritisk ressurs: drikkevannet.

Bare én drikkevannskilde

Isdammen er Longyearbyens eneste drikkevannskilde, noe som gjør situasjonen sårbar. Høsten 2025 bestilte lokalstyret en helhetlig tilstandsanalyse av drikkevannskilden.

Analysen inngår i lokalstyrets arbeid med å sikre en trygg og stabil vannforsyning til Longyearbyen i møte med både klimaendringer og økt geopolitisk spenning i Arktis.

– Vi skal bidra til å få på plass et solid kunnskapsgrunnlag for hvordan vannkvaliteten, vannmengden og selve damkonstruksjonen kan utvikle seg de neste årene, forteller forskningsleder Hanne Kvitsand i SINTEF.

SINTEF leder arbeidet, som gjennomføres i nært samarbeid med forskere fra Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og UiB. Rapporten fra undersøkelsene skal være klar i løpet av andre kvartal 2027.

– Vannprosjektet i Longyearbyen har utviklet seg fra å være et avgrenset innkjøp av avsaltingsanlegg til å bli et langt mer omfattende prosjekt. I dag omfatter det både reservevannløsning, slukkvannskapasitet, rørsystemer og sikring av hovedkilden vår, forteller lokalstyreleder Terje Aunevik (V).

– Midt i dette arbeidet har vi også opplevd ekstreme utslag blant annet for manganverdier, noe som har medført at vi nå deler ut drikkevann utenom den ordinære vannforsyningen. Det understreker alvoret i situasjonen.

Hvorfor endrer vannet seg?

Det er mange ubesvarte spørsmål om hva som egentlig skjer i og rundt Isdammen. De siste årene har blant annet innholdet av mangan i råvannet økt – uten at årsaken har vært klar.

– Vi må finne ut hvor vannet i Isdammen egentlig kommer fra. I hvilken grad det er overflatevann, grunnvann og/eller tilsig fra gamle gruveganger, sier Kvitsand.

Forskernes bekymring er spesielt knyttet til permafrosten som gradvis tiner. Hvis bakken rundt dammen tiner, kan vannet i undergrunnen ta nye veier.

– Når permafrosten tiner, vet vi ikke sikkert hvordan vannstrømmer og vannkvalitet vil endre seg. Det må vi undersøke grundig, forklarer hun.

Feltarbeid, prøver og framtidsscenarioer

Forskerteamet skal gjennomføre både litteraturstudier og omfattende feltundersøkelser. Det inkluderer analyser av vannkvalitet, bruk av stabile isotoper for å identifisere vannkilder, etter hvert kartlegging av permafrost og hydrologi i tilsigsområdet, samt undersøkelser av grunnforholdene under selve damkonstruksjonen.

– Det første målet i prosjektet er å karakterisere dagens råvannskvalitet, beregne vannbalansen og forstå tilsiget, og vurdere dammens tekniske stabilitet. Når kunnskapsgrunnlaget er på plass, kan vi utvikle modeller for framtidige scenarioer basert på ulike klimaframskrivninger, sier Kvitsand.

Et viktig arbeid for en trygg framtid

Til slutt skal forskerne gi anbefalinger for hvilke tiltak som trengs for å sikre vannforsyningen i tråd med kravene i drikkevannsforskriften – og med Longyearbyens egne ambisjoner for beredskap og sikkerhet.

Det handler om teknologi og beredskap. Men like mye om å forstå naturens langsomme, men kraftige endringer i Arktis.

– Klimaendringene gjør det avgjørende å vite hva vi kan forvente i tiårene som kommer. Isdammen er selve livsnerven i Longyearbyens vannforsyning, og vi må sikre at den fungerer også i framtiden, sier Kvitsand.

Svalbard er som kjent det stedet på kloden som opplever de raskeste temperaturendringene nå.

– På mange områder kan det som skjer her være en forsmak på hva som kommer for andre samfunn. Vi er opptatt av grundige tilnærminger og faktabaserte beslutninger. Derfor er bidragene fra forskningsmiljøene helt avgjørende for oss, sier Aunevik.