Ny doktorgradsstudie: Hvordan reagerer offentlig sektor på plutselige og store kriser som pandemier eller klimakatastrofer?

Avhandlingen undersøker hvordan kunnskap om risiko og beredskap omsettes til handling i møte med komplekse kriser, og hvordan uforutsette trusler utfordrer etablerte forestillinger om, og strukturer for, krisehåndtering og resiliens. Kriser de siste årene har synliggjort at myndigheter står overfor store kapasitetsutfordringer, når de må håndtere helt nye trusler, hvor de enten mangler forkunnskaper, eller har svært begrenset erfaring med.

Avhandlingen består av tre artikler som samlet belyser samspillet mellom strukturelle rammeverk, organisasjonskultur og enkeltpersoners evner til handling i krisesituasjoner. Den første artikkelen er konseptuell og utforsker spenninger mellom resiliens og omstillingsprosesser for et mer bærekraftig samfunn. Studien viser at motstridende tolkninger av hva motstandsdyktighet – resiliens bør omfatte skaper utfordringer for både teoriutvikling og praktisk anvendelse, ettersom ulike forståelser fører til uklare mål, uenighet og motstridende tiltak om hva som fremmer tilpassingsevne og håndtering av klimakrisen på kort og lang sikt.

De andre to artiklene er empiriske og bygger primært på intervjuer med ansatte i lokal forvaltning i Norge og Italia. Artikkelen om resiliens i en norsk kontekst konkluderer med at høy sosial tillit, psykologisk trygghet og evne til samhandling danner grunnpilarer for god krisehåndtering. Den peker også på betydningen av forvaltningsstrukturer basert på fleksibilitet, med rom for selvbestemmelse og faglig skjønn samt tillitsbasert ledelse. Den tredje artikkelen er en studie av flomkatastrofen i den italienske regionen Emilia-Romagna i mai 2023. Den viser hvordan lokal forankring, god lederkompetanse og sterke samarbeidsstrukturer var avgjørende for å håndtere situasjonen effektivt. Her løftes særlig sosial kapital, tidligere erfaringer med lignende kriser og sterkt samhold på tvers av hierarkiske roller og profesjoner frem som faktorer som gjorde det mulig å klare å håndtere en uforutsett flomkrise.

Avhandlingens samlede konklusjon er at det ikke finnes én universell oppskrift for å koble kunnskap og handling i krisesituasjoner – men at samspillet mellom formell ekspertise, praktisk klokskap og institusjonell tillit er viktige ingredienser for en tilpasningsdyktig krisehåndtering.