Kronikk: Hvor ble det av snøen?

Sønnen på fire hopper mellom søledammer langs grusveien som tar oss dit vi skal hver morgen. Det er mørkt, det er stille, det er siste dag før hele familien skal ta juleferie og vi, to voksne, ei jente og en gutt, går sammen til skole, barnehage og busstopp.

– Jo, det hadde vært fint med snø, svarer jeg.

Det ble september i desember. Ikke bare i Trondheim. Meteorologisk institutt kunne fortelle at hovedstaden hadde sin mildeste desembernatt noensinne. I Tafjord i Sunnmøre ble det målt 17,6 grader uka før jul – ikke langt fra rekorden som ble satt der i desember i fjor med 18,7 grader, en sommerfin temperatur som hver vinter sender norske pensjonister til spanskekysten.

Det er selvfølgelig forskjell på vær og klima, men vær over tid er jo det som til sammen blir klima. 2024 var det varmeste året siden starten av 1800-tallet, før den industrielle revolusjonen skjøt fart. I løpet av de siste tre årene har den globale temperaturen på jorda oversteget 1,5 grader, som var klimamålet vårt – det tallet vi skulle holde oss under i Parisavtalen 2015. På bitte lille julaften ble det denne jula målt varmere på Svalbard enn i Sevilla.

– Kanskje vi får snø på hytta, da? sier jeg, og sjekker mobilen.

På Røros, hvor hytta ligger og hvor vintrene gjerne kryper ned mot førti speik, er det plussgrader og regn. Yr forteller at plussgradene skal vare så lenge værvarselet rekker.

Mens fireåringen hopper foran meg og bekymrer seg for manglende snø på julaften, nynner jeg på Anne Grete Preus som synger: «Det snør – himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer». Jeg tenker at det ikke er alt som kan fikses med korrekturlakk. Noen ganger må rett og slett vi lære oss å skrive og stave bedre.

Jeg rekker akkurat bussen. Den tar meg til Trondheim S og jobben i Enova. I et kontorbygg som er sjølforsynt med energi, og som attpåtil sørger for at brua over togsporene alltid er fri for is. Jobben min går ut på hjelpe mennesker og selskaper som vil lede an i den nødvendige omstillingen vi nå står midt i, på oppdrag fra staten Norge.

Omstilling er krevende. Vi skal gjøre to ting på en gang: Kutte olje og gass, det som langt på vei har brakt oss til velstanden vi har i dag. Så må vi finne flere kilder til energi som kan brukes igjen og igjen. Og som om det ikke er vanskelig nok, vet vi også at vi trenger mer strøm i årene framover.

Midt i dette, i savnet av snøen og omstillingen vi nå må igjennom, har derimot engasjementet for klimaet vært dalende de siste årene. Dette viser ferske tall fra Klimabarometeret, en årlig befolkningsundersøkelse. Flere stiller seg positive til olje, og aldri før har så mange støttet opp om at Norge bør fortsette å lete etter olje og gass i samme tempo som i dag.

Hva det skyldes? Noe kan kanskje tilskrives krevende økonomiske tider, covid og en kollektiv følelse av avmakt når vi ikke synes å få gjort noe med det. Enhver kan drømme om korrekturlakk. En enkel løsning på et så altomfattende verdensproblem.

Men: Funnene fra Klimabarometeret forteller også en annen virkelighet. Over halvparten er faktisk bekymret for klimaendringene. De fleste mener også samfunnet vårt satser for lite på fornybart. Og mange vil ha resultatet: Ren luft, trygg fremtid og grønn vekst – hvis fellesskapet legger til rette for det. Da ønsker folk å ta ansvar, vi har et genuint ønske om det.

For tolv år siden bodde jeg i Oslo og jobbet i oljebransjen. Et nytt begrep hadde sett dagens lys, og «karbonboble» var plutselig på alles munn. Oljebransjen levde i en annen virkelighet enn den som omgir dem i dag, en virkelighet hvor det fortsatt var et valg om en som selskap skulle delta i klimadebatten overhodet.

Mye vann har rent i elven siden da. Vi befinner oss et sted i historien hvor vi ikke lenger kan diskutere om vi må omstille oss. Vi bare må.

Derfor er diskusjonene om hvordan vi skal lykkes er langt mer matnyttige. Enova har de siste fire årene støttet over 100 000 prosjekter. Det betyr cirka halvannen millioner tonn CO₂ spart, sammenlignet med de fossile utslippene ellers ville vært. Det er ikke småtteri, men tar vi også med hele regnestykket, det vil si ringvirkningene over tid, blir kuttene langt større.

For slik er det gjerne: Når noen ser at noe er mulig, vil også andre gjøre det samme. Derfor all ære til de menneskene og selskapene som i løpet av de samme fire årene – bare i Enova-prosjekter alene – har investert over 17 milliarder kroner fra egen lomme i den nødvendige omstillingen vi nå står midt i.

Nyttårsaften skyter vi raketter i været for 2026. Blant nyttårsforsetter med sprikende hell, er en ting allerede sikkert: Omstillingen vil fortsatt være krevende. Fordi både problemet og løsningene er komplekse. Det ligger vanskelige, og modige, valg foran oss.

Men det er håp. Selv om en kan føle seg motløs, går verden fremover som den alltid har gjort. Mennesker er eksperter på endring, som vi alltid har vært. Om 24 år, når vi ser tilbake, var det kanskje dette året at noe løsnet og fikk ballen til å rulle i et nytt marked.

Så selv etter en desember omtrent uten snø, på vei inn i det nye – hold fast i det: Håpet.

Denne kronikken ble publisert på Adressa.no den 30. desember 2025.