Tennis: En global idrettsgigant – men fortsatt en underdog i Norge

KRONIKK AV FREDRIK LOVÈN

LANDSLAGSSJEF, NTPF:

Tennis er verdens største individuelle idrett, med over 1,2 milliarder fans globalt. Sporten spilles i mer enn 200 land, og det finnes over 87 000 tennisbaner bare i Europa. Grand Slam-turneringene – Australian Open, Roland-Garros, Wimbledon og US Open – er blant de mest sette idrettsbegivenhetene i verden, med hundretalls millioner TV-seere og omfattende mediedekning.

Vi har nå en generasjon spillere som setter Norge på det internasjonale kartet. Casper Ruud har gjort det umulige mulig – med finaler i Roland-Garros og US Open, og en plassering blant verdens ti beste spillere, som best nummer to. Viktor Durasovic har vært en viktig brikke i Davis Cup-laget (som er vårt herrelandslag), Ulrikke Eikeri har spilt seg inn i verdenstoppen i double, og unge Nicolai Budkov Kjær har allerede markert seg internasjonalt og er på vei mot å bli ranket blant de 100 beste spillerne i verden. Malene Helgø og flere andre viser at bredden i norsk tennis aldri har vært større.

Likevel står tennis i Norge fortsatt i skyggen av mer tradisjonelle idretter.

Hvorfor får ikke tennis mer oppmerksomhet?

En del av svaret ligger i mangelen på forståelse for tennisens struktur. I motsetning til mange andre idretter, har ikke tennis et verdensmesterskap eller europamesterskap som samler nasjoner i et klassisk turneringsformat. I stedet er sporten bygget opp rundt individuelle prestasjoner og en global turneringstour (ATP og WTA som styrende organer). Davis Cup og Billie Jean King Cup (landslag for damer) er de nærmeste ekvivalentene til landslagsturneringer, men også disse får langt mindre oppmerksomhet enn mange andre idretter på samme nivå.

Videre gjør denne strukturen at få nordmenn forstår hvor stort det er når en norsk spiller når en Grand Slam-finale, vinner en ATP/WTA-turnering eller klatrer på verdensrankingen. Det finnes ingen medaljeseremoni med nasjonalsang, og en sammenligning med andre idretter risikerer alltid å bli feil – men jeg tør å påstå at prestasjonen er minimum på høyde med et VM-gull i hvilken som helst annen idrett.

Tennis er en krevende idrett, både fysisk og mentalt, og den krever langsiktig satsing. Det er også en av de mest inkluderende idrettene – spilt av barn, voksne og eldre (i NM har vi egen klasse for de over 90 år!), og med en sterk tradisjon for likestilling mellom kjønnene. Norge har talentene. Vi har engasjerte trenere, klubber og foreldre. Vi har spillere som inspirerer. Men vi mangler et stykke på anerkjennelse og forståelse.

Tennis fortjener å bli løftet mer frem – i media, i idrettspolitikk og anleggsdiskusjoner, og i den offentlige samtalen. Ikke bare fordi vi har spillere som hevder seg i verdenstoppen, men fordi tennis er en idrett som bygger karakter, helse, fellesskap og nasjonal stolthet – på tvers av generasjoner og kjønn. Norge har allerede vist at vi kan – nå er tiden inne for å løfte tennis opp dit den hører hjemme.