Staten sparer – barna betaler

Over 400 barn i Norge står i fosterhjemskø. Bak tallet finnes barn som flytter gang på gang, mister voksne, mister venner – og mister troen på samfunnet. Det er slik utenforskap starter: ikke kun i ungdomsårene, men i barndommen. Mange av barna som venter, har opplevd svik og utrygghet. De trenger voksne som ser dem og har kompetanse som hjelpe dem. Spesialiserte fosterhjem gir denne kombinasjonen av kjærlighet, tilhørighet og rett kompetanse. Hjemmene gjør det mulig for mange barn med store helse- og omsorgsbehov å vokse opp i en familie dersom det er mulig. For mange ordinære fosterhjem opplever brudd, fordi utfordringene blir for store for et vanlig hjem. Noen barn trenger et hjem med sterkere støtte og en frikjøpt forelder. Men staten har ingen plikt til å hjelpe kommunene med å finne spesialiserte fosterhjem. Derfor blir disse barnas fremtid avhengig av postnummer og kommunebudsjett, tilfeldigheter råder over barnas skjebne når ikke staten tar ansvar.

Systemet skaper utenforskap
Uten at staten har bistandsplikt til å hjelpe kommunene med å skaffe spesialiserte fosterhjem, overlates barna med de største behovene til tilfeldigheter. De lever i midlertidighet og utsettes for mange flyttinger. De mister en trygg barndom. Forskning viser at barn som opplever mange flyttinger, får langt større risiko for psykiske vansker, skolefrafall, rus og kriminalitet. Ungdom som rekrutteres inn i kriminelle nettverk, har ofte én ting til felles: de ble ikke sett, de ble ikke trodd – og de fikk ikke den hjelpen de trengte i tide. Uten stabile relasjoner mister de tilhørighet. Og der tilhørigheten svikter, står andre miljøer klare til å ta imot.

Vi vet hva som virker
Erfaringer viser at når fosterforeldre får god støtte, trygge og forutsigbare rammer, står de lenger i oppdraget. Barna opplever færre brudd, bedre skolegang og større tro på seg selv. Stabilitet og tilhørighet en av de viktigste beskyttelsesfaktorene mot utenforskap. Likevel går antallet spesialiserte fosterhjem ned. Resultatet er at barn med de største behovene igjen står utenfor – og samfunnet betaler prisen..

En plikt som burde være selvsagt
Når staten velger å ikke forplikte seg, velger den i praksis flere barn inn i utenforskap.  Noen havner i kriminalitet. Derfor trenger vi en statlig bistandsplikt som sikrer at barn med store og sammensatte omsorgsbehov får rett hjelp til rett tid. For hva sier det om oss som samfunn, hvis vi lar de mest sårbare barna vente – helt til de blir ungdommer vi frykter? Staten sparer på kort sikt. Barna betaler resten av livet.

Kronikk skrevet av Jorunn H. Heggelund, generalsekretær i stiftelsen CRUX, og Tone Granaas, generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening