Er det fornuftig bruk av skattepenger å sende forskere på konferanser?

Jeg tok turen til Graz i Østerrike for å få svar. 

Jeg er ikke forsker selv, men en enkel kommunikasjonsrådgiver som har ordnet seg journalistbillett til en av de viktigste møteplassene for forskere innen læring og utdanning, nemlig EARLI-konferansen. Der skal over 2.500 deltakere fra alle verdens hjørner samles i fem dager for å presentere og diskutere ny kunnskap om alt fra barns tidlige språkutvikling og inkluderende opplæring, til digitale læringsverktøy og lærerutdanning. 

Idet jeg setter med på flyet, lurer jeg ironisk nok litt på om det er verdt å sende meg til utlandet for å skrive denne saken, men det må nesten noen andre vurdere. Jeg har et oppdrag. Kameraet er fulladet, og jeg har forberedt meg godt.

Sjefen over alle sjefer

Jeg kommer til å møte flere forskere mens jeg er her, blant annet en yngre stipendiat som deltar for aller første gang og noen eldre og litt mer erfarne. Jeg skal også ta en prat med et par ordentlige legender innen utdanningsforskning.

Alle disse får du møte senere. 

Først skal jeg snakke med Lucia Mason, sjefen for hele konferansen og president i EARLI. Hun er naturlig nok veldig travel disse dagene, men hun tar seg tid til et bilde og et kjapt intervju i gangen utenfor et av auditoriene. 

Et idéeldorado

EARLI står forresten for European Association for Research on Learning and Instruction, og er en organisasjon som samler forskere innen utdanning, læring og undervisning fra hele verden. Nettverket ble etablert i 1985 og har i dag medlemmer fra mer enn 60 land. 

Lucia har vært president i EARLI siden 2023. Hun beskriver konferansen som et eldorado av idéutveksling, faglige diskusjoner og fagfellevurderte presentasjoner av høy kvalitet.

— Her får du både et innblikk i forskningsfronten og påfyll av nye ideer, metoder og perspektiver, uansett om det gjelder barnehage, skole eller arbeidsliv. Disse konferansene er rett og slett livsviktige for å drive forskningen på læring og undervisning fremover, sier hun.

Og for Mason personlig? Hun legger ikke skjul på at EARLI har vært en avgjørende del av hennes egen reise som forsker:

— Jeg er den forskeren jeg er i dag, mye takket være EARLI. Siden 1989 har jeg bare gått glipp av to konferanser, og det utelukkende av familiære grunner. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg har lært ved å delta på disse treffene. 

Topp stemning

Det er spennende å traske rundt på Universitetet i Graz. Det er her konferansen holdes denne gangen. Overalt står det folk i små grupper og snakker sammen. Noen hilser på hverandre for første gang, andre treffes igjen med stor gjensynsglede og noen sitter med pc-en på fanget og jobber. Alle har navneskilt festet med gult bånd hengende rundt halsen. Stemningen er generelt veldig god. Været også.

Midt i mylderet får jeg plutselig øye på to jeg kjenner. Gjensynsglede! 

Kostbart, men nyttig

Monica Melby-Lervåg og Sigrun Ertesvåg har kjent hverandre lenge, men Monica jobber på Universitetet i Oslo og Sigrun på Universitetet i Stavanger. De møtes ofte digitalt, men de får sjelden sjansen til å møtes fysisk.

Monica mener konferanser som denne er avgjørende for internasjonalisering, samarbeid og kvalitet i forskningen.

— Zoom fungerer fint når man allerede kjenner hverandre, men nye relasjoner skapes ikke der. Når det er sagt, så er konferanser kostbare og tar tid, så det er viktig å vurdere kost/nytte opp mot dette. Allikevel vil jeg si at konferanser har vært utrolig viktige for meg og min synlighet som forsker, spesielt siden Norge er litt i utkanten av Europa, sier hun.

Stolte «forskermødre»

Sigrun er enig og legger til:

— Her får vi muligheten til å teste ut idéer og få gode innspill underveis i forskningsprosessen. Dessuten får vi høre det siste nye på feltet og møte både nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere ansikt til ansikt.

Begge understreker at det er nettopp disse møtene – de små samtalene over kaffe eller middag, eller øyeblikket når en stipendiat tar sine første skritt ut i forskningsverdenen – som gjør konferansene uerstattelige.

— Det er ekstra gøy å se stipendiatene mine presentere for første gang. Å se ansiktene deres og mestringsgleden når det går fint. Det er utrolig motiverende og givende, sier Monica.

Hun kan også fortelle meg at konferanser ble spådd en sikker død under pandemien, og at mange trodde digitale løsninger ville erstatte de fysiske samlingene. 

— Men det har ikke skjedd! Tvert imot ser det ut til at konferanser er større og bedre besøkt enn noen gang, sier Monica. 

Festival

Å være på konferanse minner meg litt om å være på Roskildefestivalen. Men istedenfor å holde styr på hvilken artist som spiller når, handler det her om hvilken presentasjon du skal få med deg. Og her, som på Roskilde, må du enten klone deg selv eller prioritere hva du skal få med deg.

Siden det første alternativet fortsatt trenger mer forskning, må vi velge det siste. 

Det er parallelle sesjoner hele dagen, godt spredt over utallige rom og auditorier. Det er lett å få panikk, og programmet må sjekkes ofte.

Det er forresten heller ikke så mye øl og rock her. På konferanser går det mer i kaffe og foredrag. 

Rockestjerner

På festivaler har de ofte en såkalt headliner. En artist eller rockestjerne «alle» vil se. Det har de på en måte her også. Forskerstjerner som får folk til å løpe for å sikre seg en plass på foredraget, og som til og med kanskje må stille opp på en selfie i pausen. 

Ivar Bråten er en sånn. Professor emeritus ved Universitetet i Oslo. En legende.

Jeg fikk dessverre ikke tatt en selfie med Ivar, men han ville gjerne ta en prat da jeg traff ham i kaffekøen. 

Nærmere forskningsfronten

Gjennom karrieren har Ivar deltatt på rundt hundre internasjonale konferanser og vært involvert i presentasjonen av over to hundre forskningsarbeider. Likevel er entusiasmen intakt:

— Konferanser er helt avgjørende for å bygge nettverk og for å holde seg oppdatert om nye trender og retninger i feltet. Ansikt-til-ansikt møter kan ikke erstattes av digitale møter når det gjelder å bli kjent og å bygge forskningsallianser. I tillegg er internasjonale forskningskonferanser generelt nærmere forskningsfronten enn publisert forskning, sier han.

Men konferanse handler ikke bare om fag. Ivar setter også stor pris på det sosiale. 

— Det beste er å møte alle forskerne jeg har samarbeidet med gjennom årene. Det er også fint å bli kjent med neste generasjons forskere. Deres ideer gir meg stadig nye perspektiver til min egen forskning, sier han.

På konferansens siste dag skal Ivar holde en såkalt keynote. Dette er på en måte hovedforedragene på konferansen, holdt av en særlig anerkjent forsker eller fagperson.

En rockestjerne, om du vil. 

Keynote-foredragene er ofte mer visjonære og inspirerende enn de vanlige sesjonene, og gir deltakerne et blikk på de store linjene og de nyeste trendene i forskningsfeltet. 

«Den nye vinen»

Når jeg forlater Ivar, må jeg finne frem programmet igjen. Hvem var det jeg skulle se nå? Jo, en norsk stipendiat fra Universitetet i Agder skal holde sin første presentasjon. Ta sine første skritt. Det må jeg få med meg. Det er på andre siden av campus, så jeg må småløpe litt for å rekke det. Jeg lister meg inn og finner meg en plass i salen. 

Anne Mari Høgetveit er en neste generasjons forsker. En stipendiat. Nå skal hun presentere funn fra forskningen sin foran et rom fullt av forskere i en paper session. Her presenterer flere forskere hver sine enkeltstudier, vanligvis i korte foredrag på 10 til 15 minutter, og etterpå er det spørsmål og diskusjon med publikum. 

Jeg rekker å få en kort kommentar i det hun går forbi plassen min. 

— Jeg er jo litt spent og nervøs. Å presentere foran andre fagfolk er nervepirrende. Jeg må kunne forsvare valgene mine og svare på kritiske spørsmål. Men jeg gleder meg til å vise frem resultatene etter så mye arbeid. Jeg har stor tro på at funnene våre faktisk kan bety noe for praksisfeltet, sier hun.

Skjebnens time

Anne Mari går på podiet. Hun snakker i vei i 15 minutter og kan fortelle salen at barn med utviklingsmessige språkforstyrrelser (DLD) har høy risiko for å utvikle matematikkvansker. Og at det derfor er avgjørende med tidlig kartlegging og støtte for å forebygge vansker og for å fremme læring. 

Hun får applaus og noen spørsmål fra salen, og så er det over. Hun kan puste lettet ut. Det gikk jo veldig bra.

Mestring 

Jeg møter henne utenfor, og nå ser jeg hva Monica mente da hun snakket om stipendiatene sine. Ansiktet. Og mestringsfølelsen. Anne Mari er fornøyd. 

— Det gikk bra! Jeg fikk inntrykk av at de som var til stede var genuint opptatt av tematikken, og innspillene deres fikk meg til å reflektere over nye sider ved forskningen min. Jeg opplevde også en bekreftelse på at det jeg forsker på er viktig og relevant. Jeg tenker allerede at det er ting jeg kunne gjort annerledes, men jeg ser på dette som en viktig del av å utvikle meg både som formidler og forsker. Helt klart noe jeg har lyst til å gjøre igjen, sier hun.

Podkast på hjul? 

På vei til det siste møtet mitt, går jeg forbi en varebil. På siden står det «Das Pod» med store bokstaver. Et podkaststudio på hjul, rett og slett. 

Døra står åpen og foran mikrofonen sitter Ivar midt i et intervju. Dette er tydeligvis også noe du må gjøre på konferanse når du er forskerkjendis. 

Jazzsangerinnen

Dette møtet er det jeg har gledet meg mest til. Jeg har fått fem minutter med den amerikanske forskeren Patricia Alexander. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente meg. Jeg har ikke møtt henne før, men jeg har hørt noen historier. 

Blant annet om en alenemor som finansierte utdannelsen sin som jazzsangerinne på nattklubber i USA på 70-tallet.

Nå er hun en av verdens mest anerkjent forskere innen utdanningspsykologi. En legende.

Jeg møter henne rett etter hun er ferdig med et symposium, en sesjon der flere forskere presenterer ulike bidrag rundt et felles tema. Vanligvis består det av fire eller fem korte presentasjoner, en ordstyrer som leder sesjonen, og en diskutant som knytter trådene sammen og utfordrer forskerne etterpå. 

Patricia har hatt rollen som diskutant.

— Vi må utfordres!

Vi setter oss ned ved et bord ute i sommerværet og praten går. Vi snakker om forskningsformidling, podkast og at hun ikke synger jazz på nattklubber lenger. Det hører til en annen tid. Jeg glemmer nesten å spørre om det jeg faktisk kom hit for å finne ut av. 

Hvorfor mener hun at er det viktig å delta på konferanser? 

— Kunnskap utvikler seg hele tiden, og uten å møte mennesker som utvikler nye ideer eller deler nye perspektiver risikerer man å bli stående fast i gamle mønstre. Vi må utfordres, stille hverandre spørsmål og dele idéer, sier hun.

Menneskelig kontakt

Som alle de andre jeg har snakket med under konferansen, legger også Patricia stor vekt på de personlige møtene med andre forskere. 

— Å kunne sitte ned med kolleger fra hele verden, diskutere ideer mens de fortsatt er i utvikling, og sammen forme nye perspektiver - det skjer ikke over internett. Vi trenger menneskelig kontakt, uansett hvor langt vi har kommet i karrieren, sier hun. 

Jeg knipser et bilde og takker for praten før jeg rusler mot hotellet og tenker over alt jeg har hørt i løpet av dagen. Det er jo en ganske bred enighet blant alle jeg har snakket med. Konferanser har noe for seg, både for forskningsfeltet og for forskerens egen synlighet og utvikling.

Og det sosiale, da. Det har de nevnt alle sammen. 

Da passer det perfekt at Bodø/Glimt skal spille kamp mot Graz akkurat denne kvelden. Og at masse forskere fra Norge skal møtes på en irsk pub for å se kampen.

Men før det har jeg noen timer å slå i hjel på hotellet. De vil jeg bruke for å komme til en slags konklusjon på spørsmålet jeg reiste hit for å få svar på.

Samfunnsansvar 

Jeg ønsker meg et litt mer overordnet blikk på det hele, så jeg slår på tråden til Astrid Jorde Sandsør, forskningsdekanen ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet på UiO. 

Etter å ha forklart hvorfor jeg ringer, går jeg rett på sak og spør: «Hvorfor sender vi egentlig forskere på konferanser?»

Astrid svarer kjapt:

— Å formidle forskning er en del av samfunnsansvaret vårt som universitet, og det gjør vi blant annet gjennom å presentere på konferanser. Det gjør både at resultatene når bredere ut, og at forskningen vår blir bedre ved å bli møtt med kritiske spørsmål og innspill. 

— Konferanser gir også forskere et større nettverk. Et fellesskap der man møter kolleger som deler samme engasjement, og som ofte blir viktige samarbeidspartnere og venner gjennom et helt forskerliv. For unge forskere handler det også om å promotere seg selv, være synlige og bygge veien videre i karrieren, sier hun. 

Har det noe for seg?

Det første som slår meg etter at vi har lagt på, er at jeg egentlig bare kunne spurt Astrid med en gang, så hadde jeg ikke måttet reise helt hit til Østerrike. Samtidig føler jeg at å oppleve det selv, og å snakke med alle menneskene jeg har møtt, har gitt meg et nytt blikk på dette med forskningskonferanser. 

Her kryr det av folk av alle slag, som jobber, tenker, samarbeider og diskuterer for å dytte verdens kunnskap fremover. Og de heier på hverandre, både gamle og unge. Det er nesten vakkert. Jeg blir rørt. 

Så hva blir egentlig konklusjonen? Er det fornuftig bruk av skattepenger å sende forskere på konferanser rundt omkring i verden?

Jeg vet hva jeg synes. Hva tenker du?

Jeg lar det henge der.

I morgen skal jeg fly hjem igjen. Men først skal jeg få være med på den sosiale delen alle snakker om. Øl og fotball på pub med folk jeg kjenner, og folk jeg ikke kjenner. Ennå. 

Heia Bodø/Glimt!