Sjøisen krymper: – Usikkert om økosystemet klarer å tilpasse seg

Smeltesesongen i Arktis er over, og nå er forskerne sikre på at den laveste utbredelsen etter sommeren er nådd. Årets minimum ble det 14. laveste nivået siden satellittmålingene startet i 1978.

Selv om 2025 ikke satt noen ny rekord for laveste sjøisutbredelse, viser statistikken en tydelig trend. 

– Sjøisen i Arktis krymper, sier Signe Aaboe, klimaforsker og sjøisekspert ved Meteorologisk institutt. 

De 23 laveste målingene av sjøisutbredelsen har skjedd etter 2001. Dette betyr at sjøisen i moderne tid konsekvent har nådd sine laveste nivåer, noe som understreker den langsiktige reduksjonen i isens utbredelse.

Isen blir tynnere og mindre robust

Det er ikke bare isens utbredelse som krymper, men også volumet er betydelig redusert. Den flerårige isen, som er mye tykkere og som tidligere utgjorde en stor del av Polhavet, er nesten borte. Nå er det den tynne, ettårige isen som dominerer. Den er mer sårbar for smelting.

– Selv når utbredelsen ikke er rekordlav, er volumet av is mye mindre enn før. Dette gjør isen langt mindre robust og mer utsatt for klimaendringer, forklarer Aaboe.

I selve isen finnes et stort og komplekst system av liv. Alt fra virus og sopp til alger, krepsdyr og små maneter. 

– Noen arter som bor i isen er helt avhengige av flerårig sjøis. Om den ettårige isen tar helt over, kan disse artene risikere å bli utryddet, sier Rolf Gradinger, professor og ekspert på isbiologi ved UiT.

Livet i Arktis er ikke tilpasset store endringer i sjøisen

Selv om det finnes organismer inne i selve isen, er det på undersiden av den vi finner desidert mest liv, forklarer Gradinger. 

I én kvadratmeter is kan de nederste centimeterne inneholde flere mikroskopiske alger enn det finnes mennesker på jorden, og flere smådyr enn det bor mennesker i Tromsø.

– Disse algene er livsviktige for økosystemet i Arktis. De spises av små krepsdyr, som igjen er viktig mat for polartorsk, sel og hval og isbjørn, sier Gradinger. 

Når sjøisen dekker havet om vinteren, slipper mindre sollys ned i vannmassene, og algene under isen får dårligere vekstvilkår. 

Men når isen smelter om våren, slipper lyset til.  

– Det skaper kraftig oppblomstringer av alger og utgjør livsgrunnlaget for store deler av økosystemet i Arktis, sier Gradinger. 

Mange arter har livssykluser som er tilpasset denne sesongpulsen. 

– Når isens syklus blir mindre forutsigbar og trekker seg stadig lenger nord, er det usikkert om de klarer å tilpasse seg raskt nok, sier Gradinger.

Lite sjøis også i Antarktis

Det er ikke bare i Arktis at sjøisen er under press. I Antarktis, der det har vært vinter og sjøisen har vokst, har forskerne målt den maksimale utbredelsen etter vintersesongen. Målingene viser at vinterisutbredelsen er den tredje laveste som noen gang er registrert.

– Utviklingen vi ser i både nord og sør, er et tydelig signal. Sjøisen er en viktig indikator på klimaendringene og en sentral del av livsgrunnlaget for mange arter, sier Aaboe.

En ond sirkel for klimaet

Sjøisen spiller også en avgjørende rolle i å regulere temperaturen på jorden. Den reflekterer sollys og holder planeten kjølig. Når isen smelter, eksponeres den mørke havoverflaten, som i stedet absorberer solvarmen.

– Dette forsterker oppvarmingen både i havet og atmosfæren. Vi ser at sjøisen forsvinner raskere, og dette akselererer de globale klimaendringene, sier Aaboe.

(Faktaboks) Derfor rapporterer MET om sjøis i Arktis og Antarktis

Havis er en viktig indikator for klimaendringer. Reduksjon av sjøis kan akselerere den globale oppvarmingen. Derfor overvåker sjøis- og klimaforskerne sjøisens tilstand både i Arktis og i Antarktis.

Maksimum- og minimumutbredelser skjer i forbindelse med sesongskifte. Når det er vinter i Arktis, er det sommer i Antarktis. Derfor inntreffer tidspunktene for maksimum- og minimumutbredelse på hver hemisfære stort sett samtidig.

Normalperiode: Normalperioder er 30-årsperioder som brukes som en referansebasis man kan sammenligne nyere data mot. For overvåking av sjøisen benyttes normalperioden 1981-2010. 

Mindre sjøis kan akselerere den globale oppvarmingen.
På grunn av sjøisens lyse overflate reflekteres store deler av sollysets energi tilbake til atmosfæren. Når sjøisen smelter, blir overflaten mørkere, og havet kan absorbere mer varme, dette kalles albedoeffekten.

Når isutbredelsen blir mindre vil mer solvarme bli absorbert og varme opp havoverflaten, som igjen vil forsinke eller forhindre dannelsen av ny is. Et isdekket hav fungerer derfor som en varmeregulerende beskyttelse.

Sjøisens minimumutbredelse er særlig viktig å rapportere fordi den sier noe om hvor mye flerårsis som blir igjen. Flerårsisen er normalt 1–5 år gammel og er vanligvis tykkere. Ny is som oppstår gjennom vinteren er tynnere og dermed mer utsatt den påfølgende sommeren. 

MET overvåker den globale sjøisutbredelsen med satellittobservasjoner som en del av den europeiske Ocean and Sea Ice Sattelite Application Facility (OSI SAF) tjenesten. Tjenesten er tilknyttet EUMETSAT (eumetsat.int) som Norge er et medlemsland av, og er et samarbeid blant annet med det danske meteorologiske institutt DMI. Følg med på sjøisutbredelsen her.