Slik var vikingenes forsvarssystem

Vikinger forbindes ofte med angrep, aggresjon og spredning av frykt i Europa. Men de var også alltid beredt på herjinger og krig i hjemlandet, viser et nytt forskningsprosjekt.  

Vikingene hadde et omfattende varslingssystem for å beskytte seg mot fiender og inntrengere. Beredskapssystemet besto av varsling med veter; signalbål som ble reist og tent på høye posisjoner i landskapet.  

Vetene stod oftest nær kysten, for effektivt å varsle om angrep over store avstander. Varselsbålene ble tent ved angrep og krig, og alarmerte befolkningen om at en fiendehær var på vei. Når vetene brant, måtte folk mobilisere til forsvar og få krigsskipene på sjøen. 

Av utenlandske fiender var det i vikingtid og tidlig middelalder hovedsakelig snakk om danske hærer, men fiendene kunne også være politiske motstandere innenlands. 

Se hvor vetene var.  

Lite kjent 

Til tross for at varselsbål er en av våre lengstlevende militære tradisjoner, varselsbål var i bruk i forsvaret av Norge fra rundt 950 til 1814, har det hittil vært lite undersøkt av forskere.  

– Det er overraskende, både med tanke på betydningen og at det er omtalt i mange kilder opp gjennom historien. Manglende kunnskap og forskning på veter har gjort at disse kulturminnene har vært forsømt i norsk kulturminnearv og forvaltning, sier førsteamanuensis Marie Ødegaard ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger.  

Ødegaard har ledet forskningsprosjektet «Viking beacons - Militarism in northern Europe». 

– Kartlegging og datering av vetene belyser hyppigheten og det geografiske omfanget av konflikter i vikingtiden, og dermed graden av militarisme i samfunnet – som etter all synlighet var høy, sier hun. 

Enorme utgifter til forsvaret 

Studier av de de ulike komponentene i systemet viser at varslings- og mobiliseringssystemet hovedsakelig var designet for å være effektivt mot større invasjoner. Frykten for dette var stor i vikingtiden.  

Vetesystemet i Norge kan ha vært organisert i flere nivåer og knyttet til elitens maktsentre, slik man ser andre steder i Europa.  

Befolkningen betalte i arbeidstid og ressurser, som tekstiler, våpen og proviant for forsvaret. Verdiene var enorme. Bare et eneste seil til et krigsskip var verdt fem kilo sølv.  

– Fra slutten av vikingtiden og framover, ser vi at kongen i økende grad tok kontroll over forsvarsorganisasjonen.  Vi mener at til tross for at bøndene tidvis var misfornøyd, var beslutningen om å delta påvirket av følelser og frykt for invaderende hærer og grupperinger, sier Marie Ødegaard. 

Påvirket av frykt og følelser  

Forskerne har undersøkt hvordan innenlands forsvarssystemer var påvirket av følelser. Resultatet bidrar til å nyansere det stereotype bildet av vikingtiden. 

– Det tradisjonelle synet er at vikingsamfunnet var et ensidig krigersamfunn preget av utadrettete angrep og vold. Våre funn viser at samfunnet også var opptatt av vern, trygghet og fellesskap, sier Ødegaard. 

Forståelse av hvordan frykt og følelser påvirker beslutningsprosesser er viktig for å forstå alle samfunn, mener forskeren. 

– Det ser vi også når europeiske samfunn igjen står overfor økende trusler og frykt. Resultatene våre danner grunnlag for en diskusjon om i hvilken grad krig og frykt økte samfunnets beredskap og førte til samfunnsendringer i forhistorien. Frykt kan føre folk sammen til felles forsvar, men kan også brukes bevisst for å manipulere, sier hun. 

Rekonstruksjon og identifisering 

Prosjektet har kartlagt veter og vakthus, og rekonstruert vetesystemer som går tilbake til sen vikingtid, på 900-tallet. 

Ved å kombinere arkeologisk materiale, skriftlige kilder og stedsnavn, har forskerne kunnet identifisere de eldre vetestedene, naust som kan ha huset krigsskip til sjøforsvaret, og rekonstruert administrative distrikter som hørte til.  

Om lag 300-500 stedsnavn vitner om varselsbål fra denne eldste organiseringen, som Vigdelsveten på Sola, Vettakollen i Oslo og Veten på Altøya i Askvoll kommune der forskerne også fant flere lag av trekullbrenning fra antenning av veten.  

Daterte når vetene sto i brann 

Forskerne har datert flere veter ved hjelp av radiokarbon-dateringer, såkalt C14-datering, for å finne når vetene sto i brann. De har også foretatt kjerneboring i innsjøer. Kullstøv fra vetebrenningene la seg som bunnsedimenter, som så kan hentes opp og dateres.  

Det er også foretatt dataanalyser av vetesystemet for å beregne hvor effektivt vetetenning kan ha vært for å varsle befolkningen.  

Bli med i jakten på veter

Det er etablert en folkeforskningsdatabase for å få oversikt om hvilke arkeologiske spor som kan finnes bevart i dag, i form av steinfundamenter etter veter og tufter etter vakthusene. 

– Her kan de som oppdager formasjoner som kan være rester av veter registrere funnene sine. Målet er å hindre at restene ikke bygges ned eller forsvinner helt, sier Marie Ødegaard. 

Funnene i forskningsprosjektet er utgangspunkt for utstillingen «I fyr og flamme. Vikingenes forsvarssystem» som åpner ved Arkeologisk Museum ved Universitetet i Stavanger 3. oktober 2025 klokken 1400.