Ny forskning viser at ikke-hvite kunstnere og kunstnere med arbeiderklassebakgrunn fortsatt er underrepresentert i Norge, til tross for mangfoldstiltak

Kulturfeltet er en sentral arena for utøvelse av kulturell makt—makten til å forme fremstillinger og forståelser om nasjonen, om andre, og om en selv. Doktorgradsavhandlingen til Sabina Tica ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, undersøker hvordan mangfoldstiltak og ideer om hvithet, ikke-hvithet, og klasse skapes og utfordres i den norske kulturbransjen.

Norske og andre vestlige kulturfelt har lenge vært dominert av den hvite øvre middelklassen. Dette har ført til at en stor andel av kulturproduksjoner har vært formet av deres spesifikke verdenssyn, samtidig som andre har hatt begrensede muligheter til å påvirke disse dominerende kulturelle fremstillingene. I senere tid har mangfold kommet høyere på agendaen og det har vært innført en rekke politiske tiltak for å øke mangfoldet blant både kulturprodusenter og kulturuttrykk. Vi vet imidlertid lite om hvordan dette utspiller seg i det norske kulturfeltet og hvordan det oppleves av ikke-hvite kunstnere.

Denne avhandlingen består av tre artikler som på ulikt vis undersøker kulturell makt og representasjon i den norske kulturbransjen ved å benytte intervjuer med 41 kulturarbeidere (hovedsakelig rasialiserte minoriter) og et mindre feltarbeid. Artiklene viser at disse kunstnerne deler noen viktige felles erfaringer, men at det samtidig finnes forskjeller i hvordan de opplever og forholder seg til mangfoldspolitikken og kulturfeltet.

Artikkel 1 viser hvordan portvoktere i kulturfeltet operer med et ‘hvitt kulturelt overklasseblikk’ som rasialiserte minoriteter må forholde seg til og navigere for å kunne opparbeide seg en posisjon i feltet. Analysene viser samtidig at det er rom for endring gjennom kunstnernes aktive utfordring av stereotypiske forestillinger om hvithet, ikke-hvithet og klasse.

Artikkel 2 belyser hvordan et sterkere trykk på økt mangfold har bidratt til en kommersialisering av rasialiserte minoritetserfaringer, samtidig som det har gitt kunstnerne rom til å utfordre hva som anses som legitim kultur og dermed bidra til å endre maktdynamikkene i feltet.

Artikkel 3 viser hvordan rasialiserte kunstnere forvalter en kollektiv identitet, samtidig som deres opplevelse av generasjonsforskjeller ser ut til å forme deres syn på ‘autentisk representasjon’ og hvordan de manøvrerer kulturfeltet.

Overordnet viser avhandlingen at det norske kulturfeltet preges av både stabilitet og endring. På den ene siden er ikke-hvite kunstnere og kunstnere med arbeiderklassebakgrunn fortsatt underrepresentert, til tross for mangfoldstiltak. De som har etablert seg opplever at de ofte må reprodusere etablerte forestillinger om hvithet, ikke-hvithet og klasse. Dette viser at kulturfeltet både speiler og reproduserer ulikheter i det norske samfunnet. På den andre siden fremhever analysene at det foregår en endring der ikke-hvite kunstnere får mulighet til å utfordre etablerte idéer om hvithet, ikke-hvithet og klasse, samt normene for hva som anses som ‘autentiske’ fortellinger og kunstnerisk kvalitet. Avhandlingen dokumenterer dermed hvordan kulturell makt i Norge fortsatt forvaltes av en eksklusiv elite, men at makten denne eliten besitter i stadig større grad blir utfordret.