Freding av Femundshytta

Femundshytta står fram som det mest komplette og velbevarte av dei perifere smelteverka i Noreg. Smeltehytta vart laga til akkurat her på grunn av god tilgang til tømmer og vasskraft, og det var meir lønnsamt at malmen vart frakta dit frå gruvene på Røros. Svartkopar var materialet som vart transportert tilbake og vidareforedla ved Røros smelteverk.

Området har vore urørt i lang tid, og fredinga vernar det mot ukontrollerte inngrep. Samtidig opnar henne for vidare forsking og gir tilgang til tilskotsmidlar og fagleg kompetanse for bevaring og forvaltning. Fredinga er resultatet av ei grundig vurdering, og det er ei anerkjenning av den nasjonale verdien av staden.

– Å komme gjennom nålauget for freding er krevjande. At Femundshytta no blir freda, er eit bevis på den unike verdien av staden og bevaringsgrad, seier assisterande riksantikvar Audun Skeidsvoll.

Rolla til eigarane
Eierne av Femundshytta har gjennom turistverksemda si og overnattingstilbod teke eit stort ansvar for formidlinga av stadens historie. Fredinga er også ei anerkjenning av innsatsen deira for å ta vare på denne viktige delen av den felles kulturarven vår.

Eit lite samfunn med stor betydning
Femundshytta representerer ei anna side av bergverkshistoria enn den vi kjenner frå dei store smelteverka på Røros og Folldal. Her utvikla det seg eit lite, isolert samfunn med kvinner, menn og barn – eit samfunn med både skulegang og leik, i tillegg til det krevjande arbeidet knytt til koparproduksjonen. Fredinga markerer ein viktig milepæl i arbeidet med å bevare spora etter Noregs industrielle fortid.

– Fredinga av Femundshytta gir oss høve til å bevare eit heilskapleg bilete av eit samfunn som elles kunne ha gått tapt i historia. Det er ei viktig påminning om mangfaldet i norsk industrihistorie, og i tråd med Riksantikvarens foreslåtte strategi for bevaring av næringar og industriars kulturmiljø, seier Skeidsvoll.

Formålet med fredinga
Fredningen skal sikre bevaringa av dei fysiske restane etter dette industrisamfunnet: tuftene, dyrkningsflatene med steingjerde, og dei tydelege spora etter produksjonslinja for koparutvinning – frå oppdemminga og vakthytta ved Tvillingtjønnan, til Hyttbekkens vasskraft som dreiv blåsebelgene og omnane.