Femundshytta fredes

Femundshytta fremstår som det mest komplette og velbevarte av de perifere smelteverkene i Norge. Smeltehytta ble anlagt akkurat her på grunn av god tilgang til tømmer og vannkraft, og det var mer lønnsomt at malmen ble fraktet dit fra gruvene på Røros. Svartkobber var materialet som ble transportert tilbake og videreforedlet ved Røros smelteverk.

Området har vært urørt i lang tid, og fredningen beskytter det mot ukontrollerte inngrep. Samtidig åpner den for videre forskning og gir tilgang til tilskuddsmidler og faglig kompetanse for bevaring og forvaltning. Fredningen er resultatet av en grundig vurdering, og det er en anerkjennelse av stedets nasjonale verdi.

– Å komme gjennom nåløyet for fredning er krevende. At Femundshytta nå fredes, er et bevis på stedets unike verdi og bevaringsgrad, sier assisterende riksantikvar Audun Skeidsvoll.

Eiernes rolle

Eierne av Femundshytta har gjennom sin turistvirksomhet og overnattingstilbud tatt et stort ansvar for formidlingen av stedets historie. Fredningen er også en anerkjennelse av deres innsats for å ta vare på denne viktige delen av vår felles kulturarv.

Et lite samfunn med stor betydning

Femundshytta representerer en annen side av bergverkshistorien enn den vi kjenner fra de store smelteverkene på Røros og Folldal. Her utviklet det seg et lite, isolert samfunn med kvinner, menn og barn – et samfunn med både skolegang og lek, i tillegg til det krevende arbeidet knyttet til kobberproduksjonen. Fredningen markerer en viktig milepæl i arbeidet med å bevare sporene etter Norges industrielle fortid.

– Fredningen av Femundshytta gir oss muligheten til å bevare et helhetlig bilde av et samfunn som ellers kunne ha gått tapt i historien. Det er en viktig påminnelse om mangfoldet i norsk industrihistorie, og i tråd med Riksantikvarens foreslåtte strategi for bevaring av næringer og industriers kulturmiljø, sier Skeidsvoll.

Formålet med fredningen

Fredningen skal sikre bevaringen av de fysiske restene etter dette industrisamfunnet: tuftene, dyrkningsflatene med steingjerder, og de tydelige sporene etter produksjonslinjen for kobberutvinning – fra oppdemmingen og vakthytta ved Tvillingtjønnan, til Hyttbekkens vannkraft som drev blåsebelgene og ovnene.