Havørnen har gjenerobret Irland

Ørneslippet markerte at arbeidet med å reetablere og styrke havørnbestanden i Irland nå er fullført, og både norske og irske samarbeidspartnere var til stede. I tillegg til forskere fra NINA hadde både statsråd, ambassadør, og lokalbefolkning fra Irland og Norge møtt opp for å feire at havørnene har tatt tilbake plassen sin i irsk natur.  

Havørn var tidligere en naturlig del av det irske landskapet, men som følge av jakt, forgiftet åte og press på leveområdene ble arten utryddet. Da prosjektet startet i 2007 hadde havørn vært borte fra øya i et drøyt århundre. Siden den gang har 245 norske ørner blitt sendt til Irland, og bestanden er nå stor nok til å stå på egne bein. 

Godt samarbeid har vært avgjørende

– Takket være dette prosjektet har vi igjen havørn i Irland. Nesten to tiår med målrettet arbeid har resultert i en voksende bestand, og havørn hekker nå fra Cork i sør helt nord til Donegal. Det er det gode samarbeidet mellom National Parks & Wildlife Service (Irland) og NINA som har ført til denne suksessen, sier Christopher O’ Sullivan, Irlands minister for natur, arv og biodiversitet.  

Tidligere var havørn truet også her i Norge. Men siden fredningen i 1968 har bestanden økt betraktelig, og i dag har vi den største hekkebestanden i Europa. Miljødirektoratet har derfor gitt tillatelser til å samle inn norske fugler for å reetablere og styrke den irske bestanden. Og i løpet av august slippes de siste norske havørnene ut på ulike steder i Irland, 26 ungfugler i alt. 

Ungfugler fra Trøndelag

O’Sullivan er selv en ivrig fuglekikker, og i juni deltok han i havørninnsamling på Frøya og Hitra sammen med forskere fra NINA og lokale fugleentusiaster. 

Vanligvis hekker havørner reir i trær eller på fjellhyller, hvor de har god oversikt. Men her ute i havgapet kan de også bygge reir rett på bakken. 

For å sikre at det alltid er igjen minst en unge i reiret blir det kun samlet inn ørner fra reir som har to eller flere unger. Det er en sjeldenhet, siden de fleste ørnepar kun får en unge. Hvert år legger lokale bidragsyterne ned en enorm innsats for å finne slike reir. 

Første tur på egne vinger

Etter en veterinærsjekk er ungene klare for å sendes til Irland. Siden de ennå ikke er flyvedyktige får de haik med charterfly. 

Vel fremme settes ungfuglene i karantene i spesialbygde flyvebur hvor de kan trene vingene før de slippes ut i det fri. For å begrense kontakten med mennesker fôres de gjennom en sluse i bakveggen. 

Utviklingen går fort, og i løpet disse ukene når ørnene nesten voksen størrelse, og flygefjærene er fullt utviklet. På selve slippdagen åpnes buret, og ørnene flyr ut i sine nye omgivelser.  

– Alt tyder på at vi har klart det! Dette har vært et av høydepunktene min karriere, sier Duncan Halley, seniorforsker i NINA og koordinator for den norske delen av havørnprosjektet.

– Det gode samarbeidet med engasjerte partnere og lokale nøkkelpersoner på alle nivåer har vært helt avgjørende. Det ligger en stor innsats bak, fra den aller første utsettingen til første hekking på irsk jord, og nå en stabil bestand.