Benedicte Maurseth gir ut oppfølgeren til sitt prisbelønte og kritikerroste album Hárr på Hubro. Albumet Mirra er ute i dag.

LYTT NÅ

Da Benedicte Maurseth gav ut albumet Hárr i 2022, ble den visjonære felespilleren hyllet for å ha skapt et mesterverk. Blandingen av hennes særegne hardingfeleklang og bruk av konkret lyd fra dyreliv og tok lytterne med inn i et unikt lydlandskap. 

For verket Hárr vant hun den prestisjetunge Nordic Music Prize, og albumet ble også kåret til et av årets ti beste folkemusikkutgivelser i verden av The Guardian. 

Nå slipper hun den etterlengtede oppfølgeren Mirra, som i likhet med Hárr er et konseptalbum der bruk av konkret lyd er et bærende element i komposisjonene. Denne gangen er det villreinen, som holder til i Maurseths hjemtrakter i Eidfjord i Hardanger, som står i sentrum. Verket følger deler av villreinens distinkte lyder og årssyklus, som i «Kalven reiser seg», «Sommarbeite» og «Jaktmarsj», til dets adferd og mesterlig evne til å tilpasse seg naturen den lever i samspill med. 

«Mirra» er et eldre, glemt dialektord fra Hardanger, som beskriver når reinen springer samlet i en sirkulerende sirkel – både for å holde varmen, men også for å holde rovdyr unna. Uttrykket ble også brukt for å beskrive at det "myldret" av rein. 

Musikken er repeterende og preget av folkemusikkens suggererende gjentakelser, også inspirert av amerikansk minimalisme, krautrock og fri improvisert musikk. Konsept og musikk er presentert og komponert av Benedicte Maurseth, og videreutviklet og arrangert i samarbeid med de enestående medmusikerne Håkon Stene på melodisk slagverk og perkusjon, Mats Eilertsen på bass og elektronikk, og Morten Qvenild på tangenter.  

Albumet er spilt inn ved Morten Qvenild i Ugla Lyd studio 2024, Nesodden, og er produsert av Benedicte Maurseth og Jørgen Træen.  

Benedicte Maurseth forteller: 

- Berre to gonger i heile mitt liv har eg sett villrein. Fyrste gongen var ein svær flokk. Truleg fleire hundre dyr. Dei sprang tett, samla, og med intens stir frametter i hurtig tempo, og gjekk nærmast i eitt med det gråbrune landskapet kring dei ved Dyranut på Hardangervidda. Då var eg sju år. Mange år seinare var eg vitne til dei ein einaste gong til, då også på slump, på veg aust ein vårdag. Dette trass i at eg er oppvaksen i fjellet, på Maurset i Eidfjord, like ved foten til det enorme fjellplatået kor eg har vandra i årevis i alle himmelretningar. Der også reinen har vandra, i fleirfaldige tusen år. Dei har såleis aldri vore langt borte, jamvel så uoppnåelege, og langt borte likevel. Dei er sky ovanfor menneska, og med rette. 

Dei grev heile vintrane med sine klovar etter mat under snøen. Dei er i endelaus rørsle. På vandring. Når vinden om vinteren legg seg over landskapet, gjerne dagar om gongen, legg også reinen seg ned og ventar, utan ein lyd. Der kan han ligga, medan vinden piskar han på mulen og snøen føykjer rundt han, og halda ut opp mot førti minus i sin veltilpassa, tjukke pels. Dei føder kalvar kring kram snø om våren. Ein time og to etter reiser kalven seg, og spring etter simlemora. Om sommaren spring dei frå myggsvermar og nyt samstundes frodige bjørkeskot, kvitkrull og sopp. Om hausten spring dei frå jegerane, men samlast deretter i brunsttida, før simler og bukkar igjen skil lag, og grev og grev vidare endå ein vinter etter næring duld under alt det kvite. Dei kommuniserer med grynt og klikkelydar i klovane, same om det er fuktig myr eller hard is dei trør på. Dei lever i flokk. Alt for å meistra leva i dette tilsynelatande audslege landskapet, fylt av stein, isbrear og snø, elvar, lyng og morenar. Det er her dei høyrer til. 

Mirra er ei vidareføring av mitt førre verk Hárr (2022), med økosofiens perspektiv som vardestein, og der reinen denne gong har hovudrolla. Dei er merkverdige, vakre dyr. Dei er òg truga. Av menneska, framfor alt, som avgrensar plassen deira litt og litt, år for år. Vaktar me oss ikkje, forsvinn villreinen på Hardangervidda kanskje for all tid. 

Ytterligere gjesteopptredener på albumet av andre truede dyrearter, som nå eller tidligere har levd sammen med rein på Hardangervidda (spor 7): Snøugle, fjellrev, jerv, lappspurv, småspove, storspove, heilo, bergand, jaktfalk, amerikakrikkand, svartand, havelle, myrhauk. 

Uroppføring og lanseringskonsert av Mirra blir under PUNKT Festivalen i Kristiansand 6. september 2025. Det blir også turné i Australia i november, der går turen til blant annet Sydney Opera House 23. november. I 2026 blir det også vårturné i regi av Vestnorsk Jazzsenter, som starter 19. februar på Victoria Nasjonale Jazzscene i Oslo og avslutter på Vossa Jazz i mars. 

Turnélisten oppdateres fortløpende her. 

Benedicte Maurseth er en anerkjent hardingfelespiller, komponist og forfatter, er en fremragende og prisbelønt utøver. Hun har gått i lære hos mesterfelespilleren Knut Hamre i flere tiår, med spesialisering i den tradisjonelle folkemusikken fra Hardanger. Maurseth har turnert omfattende som solist både i Norge og internasjonalt, og har samarbeidet med en rekke kjente kunstnere på tvers av ulike sjangre, som Jon Fosse, Kronos Quartet, Merilyn Cripsell med flere. Maurseth har komponert en rekke bestillingsverk for prestisjefylte ensembler og institusjoner samt diverse TV- og filmproduksjoner. Hun har gitt ut en rekke album på Heilo, Hurbo og ECM. 

Håkon Mørch Stene er prisbelønnet perkusjonist som har studert i Oslo, Freiburg og San Diego. Fra 2005-2008 var han del av Rikskonsertenes Klassisk INTRO lanseringsprogram for unge solister. Håkon er aktiv som kammermusiker og solist over hele verden, blant annet med ensembler som asamisimasa, Pantha du Prince & the Bell Laboratory, Ensemble Modern, Oslo Sinfonietta, London Sinfonietta, 2e2m, Klangforum Wien og Nils Økland Ensemble. Hans siste soloplate, Lush Laments for Lazy Mammal vant Spellemannsprisen i klassen samtid 2014. 

Mats Eilertsen har vært en markant tilstedeværelse i den internasjonale jazzscenen de siste 30 årene. Han har medvirket på uttallige innspillinger og vært sentral på store ECM-utgivelser med blant andre Tord Gustavsen, Trygve Seim, Mathias Eick, Nils Økland, Wolfert Brederode og Jakob Young. Han har lenge hatt flere egne prosjekter, inkludert sin egen trio, sammen med trommeslager Thomas Strønen og nederlandske pianist Harmen Fraanje. Trioen sin seneste utgivelse And Then Comes The Night (2019, ECM Records) mottok Spellemannsprisen i Norge og hyllester verden over. I 2022 mottok Eilertsen norsk jazz sin høyeste utmerkelse, den sagnomsuste Buddyprisen. 

Morten Qvenild har vært en aktiv musiker og komponist innen europeisk jazz og andre beslektede sjangre siden 1998 og har turnert internasjonalt i alle disse årene. Han har bidratt kunstnerisk med soloprosjekter og i en rekke band og konstellasjoner; In the Country, The National Bank, Solveig Slettahjell, A-ha, Marit Larsen, Susanne Sundfør, Arve Henriksen, Thomas Dybdahl, Martin Hagfors, Ingrid Olava, The Budding Rose, Nils Petter Molvær, Shining, Jaga Jazzist, Trinity og Susanna and the Magical Orchestra er noen av disse.