EU trapper opp samarbeid om råvarer i Sentral-Asia

SAMARKAND – EU har lansert en Global Gateway-pakke på 13,2 milliarder euro for å styrke forbindelsene til Sentral-Asia. En sentral del av satsingen er samarbeid om kritiske råmaterialer.

På toppmøtet mellom EU og Sentral-Asia i Samarkand i april ble det kunngjort at 2,5 milliarder euro skal gå til nye gruve- og prosesseringsprosjekter i blant annet Kasakhstan og Usbekistan.

Tiltaket kommer i lys av EUs avhengighet av Kina for tunge sjeldne jordarter. EU importerer i dag 100 prosent av disse materialene fra Kina.

ESG gir EU et konkurransefortrinn i Sentral-Asia

På papiret er EU sent ute. Ifølge Roman Vakulchuk leder kinesiske selskaper allerede 25 prosjekter for kritiske råmaterialer i Sentral-Asia og importerer rundt 70 prosent av regionens produksjon av malm, slagg og aske.

Likevel har europeiske aktører et klart omdømmefortrinn. Lokale næringslivsledere omtaler ofte samarbeid med europeiske partnere som et «kvalitetsstempel», fordi disse stiller krav til miljø, sosiale forhold og selskapsstyring (ESG) – krav som kinesiske og russiske selskaper ofte ser på som valgfrie.

Dette fortrinnet vil imidlertid bare være reelt dersom EU integrerer ESG-krav i hele investeringstilnærmingen: reviderte planer for miljøtiltak, åpne royalty-avtaler og lokalsamfunn som involveres før prosjektene starter – ikke etter at gravemaskinene er på plass.

EU har allerede begynt å lovfeste slike standarder. Forordningen om kritiske råmaterialer (CRMA) fastsetter mål om at minst 10 prosent av unionens årlige behov skal utvinnes, 40 prosent skal foredles og 25 prosent resirkuleres – enten i EU eller i samarbeid med pålitelige partnere innen 2030.

For Sentral-Asia betyr det investeringer i vannbesparende prosessanlegg, lukkede avfallssystemer og solcelledrevne smelteverk – ikke bare utvidelse av åpne dagbrudd.

EU starter hele verdikjeden i regionen

Grafitt blir den første reelle testarenaen for EUs nye råvarepolitikk. I juni plasserte EU-kommisjonen det kasakhstanske Sarytogan-feltet på listen over «strategiske prosjekter», som kvalifiserer for hurtigbehandling og statlige lånegarantier under forordningen om kritiske råmaterialer (CRMA). Allerede i mai kjøpte Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) en eierandel på 17,36 prosent i gruveselskapet – bankens første direkte investering i Sentral-Asias CRM-sektor.

Nå forsøker EU å tiltrekke seg investorer for videreforedling i regionen, slik at råmalmen fra Karaganda kan foredles til grafitt i anodekvalitet lokalt – i stedet for å sendes videre til kinesiske raffinerier, som tidligere.

Litium følger samme modell. I juni 2023 inngikk tyske HMS Bergbau og det kasakhstanske selskapet Creada Corporation en avtale verdt 200 millioner dollar for leting, utvinning og prosessering av sjeldne metallforekomster i det østlige Kasakhstan. Dersom anlegget realiseres, vil det bli det første forsøket på å omdanne kasakhstansk spodumen til batteriklar litiumhydroksid på stedet – et direkte svar på nye EU-regler som krever full sporbarhet i batteriproduksjonen. Konsentrat i råform er ikke lenger tilstrekkelig for å oppfylle kravene i det såkalte batteripasset.

Kina skjerper kravene og øker innsatsen

Europa har ikke ubegrenset med tid. Den reviderte kinesiske mineralressursloven trer i kraft 1. juli 2025 – den tredje større endringen siden 1986. For første gang innføres et eget kapittel om miljøoppretting, og det blir obligatorisk å legge frem planer for tilbakeføring av natur før utvinningen starter.

Loven skjerper formelt ESG-standardene, men har fått kritikk for uklare krav til miljøtiltak og svak lokal medvirkning. Reglene gjelder i utgangspunktet bare innenfor Kina, men myndighetene oppfordrer selskaper til å følge dem også i utlandet. Det kan indirekte få betydning for prosjekter i Sentral-Asia, siden store deler av råstoffet fortsatt sendes til Kina for videre bearbeiding.

Samtidig beveger kinesisk kapital seg nedover i verdikjeden. I februar undertegnet East Hope Group en avtale verdt 12 milliarder dollar om å bygge et helintegrert industrikompleks for ikke-jernholdige metaller i Kasakhstan – med gruvedrift, smelteverk, komponentproduksjon og fornybar energi i samme anlegg. Prosjektet kan gi opptil 10 000 arbeidsplasser. Dermed møter EUs visjon om helhetlige verdikjeder en kinesisk realisering på bakken i Sentral-Asia.

Tre grep EU bør ta nå

For det første bør EU kombinere kapital med tydelige betingelser. Offentlig finansiering gjør investeringer billigere – men den bør samtidig være knyttet til strenge ESG-krav. Det betyr å stille krav til standarder allerede ved finansieringsstart: tailingsdammer i tråd med ISO-normer, måling av metanutslipp, planer for kjønnsbalanse i rekruttering og reelle sanksjoner ved brudd. Uten slike sikringer vil EUs «myke makt»-fordel svekkes etter hvert som kinesiske aktører tar i bruk grønnere språk.

For det andre bør EU finansiere prosessering og gjenvinning – ikke bare råvareutvinning. Myndighetene i regionen ønsker arbeidsplasser, teknologi og økte skatteinntekter. Produksjon av katodepulver eller sjeldne jordartsmetaller i Kasakhstan og Usbekistan vil bidra til å nå CRMA-målet om 40 prosent lokal prosessering – og samtidig legge til rette for visareformer som gjør det mulig for ingeniører å utdanne seg i Europa og komme tilbake med ny kompetanse.

Til sist bør EU fjerne barrierer for kunnskap og arbeidskraft. Dagens visumregime gjør det mulig for en kasakhstansk metallurg å reise visumfritt til Chongqing på under ett døgn – men tvinger ham til å vente i ukevis på en avtale med det franske konsulatet. En målrettet visumavtale, som ble diskutert under toppmøtet i Samarkand, kan gjøre EUs forskningsnettverk til et reelt konkurransefortrinn.

Hvorfor Sentral-Asia bør kreve hele verdikjeden

Astana, Tasjkent, Bisjkek og Dusjanbe har i over tre tiår eksportert råmalm og deretter importert ferdigmetaller til høye priser. Lokal videreforedling gir langt høyere verdiskaping per tonn, beskytter statsbudsjettene mot råvareprissvingninger og bygger opp leverandørmiljøer – fra kjemiske innsatsmidler til presisjonsstøping.

Når produksjonen skjer nasjonalt, får også myndighetene mulighet til å stille strengere miljøkrav. Det er langt enklere å gjennomføre kontroller på eget territorium enn på fabrikker flere tusen kilometer unna.

Regionen har reelle konkurransefortrinn. Kasakhstan var verdens tredje største produsent av kromitt i 2018, med 4,6 millioner tonn – kun slått av Sør-Afrika (16 millioner tonn) og Tyrkia (6,5 millioner tonn). Usbekistan har fordelen av nærhet til store globale kobbersmelteverk og et investeringsregelverk preget av reformvilje.

Men disse ressursene vil bare gi varig velstand dersom myndighetene krever at utenlandske investorer – enten de kommer fra Europa, Kina eller USA – bygger opp lokale foredlingsanlegg og bidrar til systemer for gjenvinning når ressursene når slutten av sin livssyklus.

Et kappløp Europa fortsatt kan vinne

Europa trenger ikke å overgå Kinas Belt and Road-satsing i beløp – det viktigste er å konkurrere på tillit, åpenhet og teknologi. Ved å kombinere finansiering med håndhevbare ESG-krav, og ved å støtte hele verdikjeden – fra leting, anrikning og raffinering til komponentproduksjon og gjenvinning – kan EU sikre stabile og politisk pålitelige forsyninger av kobolt, grafitt, litium og sjeldne jordarter. Samtidig kan Sentral-Asia få det industrielle løftet regionen etterspør.

Dersom dette ikke skjer, risikerer EU at regionens mest lovende forekomster i stedet inngår i kinesiskdominerte industriklynger – og at Brussel igjen blir avhengig av én enkelt leverandør.

De neste 18 månedene, før Kinas nye gruveregler trer i kraft og East Hopes gigantprosjekt realiseres, kan være EUs siste og beste mulighet til å bevise at ESG ikke bare er et slagord – og at en grønn, helhetlig verdikjede faktisk kan strekke seg fra den kasakhstanske steppen til Europas fabrikkgulv.

AV Eldaniz Gusseinov