Fiskefella forteller den dystre historien til ål og laksefisk

Mye av kunnskapen vi har om villaksen springer ut fra ei lita elv i Rogaland. All fisk som har vandret opp eller ut av elva Imsa i løpet av de siste 50 årene er behørig registrert. Knapt noe annet sted i verden kan skilte med en så lang t dataserie på laksefisk.

– For å forstå hva som egentlig skjer i naturen må vi følge utviklingen over tid. Ved hjelp av slike lange tidsserier kan vi skille naturlige svingninger fra endringer som skyldes menneskelig påvirkning, sier Geir H. Bolstad, seniorforsker i NINA.

Forskningselv

Imsa er en av få forskningselver i Norge og er i dag tilknyttet NINA forskningsstasjon Ims. Her foregår studier på alle laksens og ørretens livsfaser. Fiskefella ved elvemunningen utgjør en viktig del. 

Fiskefella stod ferdig i 1975 som den første i sitt slag i Norge, og en teknologisk nyvinning for fiskeforskningen. Den gang var målet å få mer kunnskap om laksefisk, for dermed å øke avkastningen av fisket. Oppdrettsnæringa var ennå ung, og klimaendringer ble sjelden diskutert utenfor forskerkretser. 

Siden har situasjonen snudd, fra oppslag om fangstrekorder til overskrifter om krise i lakseelvene. Hovedmålet for forskningen på Ims endret seg til å skaffe kunnskap for å redde villaksen. 

Dokumentert nedgang 

All laksesmolt som passerer fella blir målt, veid og merket før de får fortsette ferden ut mot havet. De som kommer tilbake som voksne blir fanget igjen. På den måten kan forskerne beregne hvor stor andel som overlever og returnerer til elva, hvor lenge fisken har vært i havet, og hvor mye den har vokst. 

– Dataene fra Imsa gjenspeiler utviklingen vi ser ellers. Antallet laks som kommer tilbake fra havet har gått dramatisk ned siden 1980-tallet, og de siste årene har i tillegg den eldre fisken uteblitt. Det igjen betyr færre egg og dårligere forutsetninger for neste generasjon, sier Bolstad. 

Dataserien er et viktig verktøy i både nasjonal og internasjonal lakseforskning, og Imsa er av elvene det internasjonale havforskningsrådet (ICES) bruker for å beregne laksebestandens utvikling i Nord-Atlanteren.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning peker på menneskelig påvirkning og lav overlevelse i sjøen som årsakene til de reduserte laksebestandene.  Lakseoppdrett og klimaendringer utgjør de største truslene. 

Ålen deler samme skjebne 

Imsa er også en av de viktigste overvåkingsstasjonene for ål i Europa, og helt sentral når det internasjonale havforskningsrådet (ICES) skal gjøre sine årlige vurderinger av den europeiske ålebestandens tilstand.

Mens laksen vokser opp i havet og gyter i elva den ble født i, vokser ålen opp i ferskvann og vandrer tilbake til Sargassohavet for å gyte. Til tross for at livssyklusen er helt motsatt deler de samme skjebne. 

Den europeiske ålebestanden lider under menneskelige aktiviteter, og dataserien fra Imsa viser den samme, nedslående utviklingen som for laks. Ål har status som sterkt truet på den norske rødlista. Og siden 2010 har det vært totalforbud mot å fiske ål, både i sjø og ferskvann. 

I 2021 kom også villaksen inn på rødlista. Årene etter har vært de dårligste lakseårene i historien, og i fjor gikk alarmen for alvor da Miljødirektoratet stengte flere lakseelver for fiske. Enda strengere restriksjoner er innført i år.

En ny fare truer

Norske elver rommer en fjerdedel av all vill atlantisk laks i verden. Det gir oss et særlig internasjonalt ansvar for å bevare arten.    

Nå er pukkellaksen på full fart mot lakseelvene, og forskerne forventer en ny rekordinvasjon. Invasjonen av pukkellaks er den største endringa som har skjedd i norske vassdrag i moderne tid. Men hva det betyr for villaksen vet vi foreløpig lite om.

– Likevel er det ikke bevilga midler til å forske på hva det betyr for økosystemene i elvene våre. Vi aner ikke om pukkellaksen gjør skade, og hva slags skade den eventuelt gjør. Men vi frykter det verste, sier Anne Kristin Jøranlid, forskningssjef i NINA.  

Les mer om pukkellaks: Pukkellaks

Med 50 års kunnskap å bygge på har forskerne gode forutsetninger til å finne svar. Og på Ims forskningsstasjon ligger alt til rette for å forstå mer av hva som skjer både med villaksen, sjøørreten, ålen og pukkellaksen.