Langt igjen til samanhengande digitale tenester

– Departementa veit kva innbyggjarane treng. I fleire tilfelle har dei utvikla digitale løysingar som kan hjelpe folk. Likevel får dei ikkje levert løysingar som heng saman, seier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Ei rekke livshendingar møter oss på vegen gjennom livet. Vi kan miste jobben. Vi kan få eit alvorleg sjukt barn. Våre næraste døyr.

Det er eit mål at dei som står i slike situasjonar, skal få eit enklare møte med det offentlege. Dei digitale tenestene skal vere samanhengande og heilskaplege. Riksrevisjonen har undersøkt fire av dei såkalla livshendingane som er utgangspunktet for dette arbeidet:

• Alvorleg sjukt barn.
• Miste og finne jobb.
• Dødsfall og arv.
• Starte og drive ein frivillig organisasjon.

Les undersøkinga som omfattar perioden 2019 til 2024.

Styresmaktene har mykje innsikt i kva ein som til dømes opplever dødsfall i næraste familie, treng. Nye digitale løysingar er utvikla for fleire av livshendingane, men dei fleste er ikkje satt i drift enno.

– Digitaliseringsstrategien for offentleg sektor setter brukaren i sentrum. Det er positivt, men det er ikkje tilfredsstillande at resultata uteblir, seier Schjøtt-Pedersen.

Jamt over er arbeidet forseinka og har i liten grad gitt innbyggjarane betre samanhengande digitale tenester. Det er framleis like krevjande og uoversiktleg å administrere det å ha eit alvorleg sjukt barn eller å miste ein ektefelle.

Usikker finansiering

Undersøkinga viser at styresmaktene ofte prioriterer å utvikle løysingar som det er mogleg å få finansiering til, og ikkje dei som er best for brukarane.

Usikker finansiering har forseinka arbeidet. Pengar er gitt til utvikling, men videre finansiering er usikker, og dermed kan prosjekta stoppe opp.

– Det er viktig at finansieringa er pårekneleg slik at dei digitale tenestene som utviklast, faktisk blir tekne i bruk og kjem innbyggjarane til gode, seier Schjøtt-Pedersen.

Det er utfordrande å få ulike aktørar til å forplikte seg til å gje pengar til drift og vidareutvikling. Verksemdene prioriterer ofte eigne kjerneoppgåver framfor fellesløysingar.

Igjen sviktar samordninga

Samarbeid på tvers er ein føresetnad for å lykkast med samanhengande digitale tenester. Fellesoppgåver må prioriterast, og både ressursar og data delast.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet koordinerer, men dei har i liten grad sett overordna føringar for arbeidet med livshendingane. Arbeidet er ikkje godt nok forankra eller prioritert høgt nok hos dei ulike departementa og verksemdene som jobbar med dei.

– Igjen ser vi at samordning og styring på tvers sviktar. Det hjelper ikkje å ha vilje om man ikkje setter reell kraft bak, avsluttar Schjøtt-Pedersen.

Dei seinare åra har Riksrevisjonen fleire gonger peikt på at både Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og andre departement med samordningsansvar må utøve samordnings- og pådriverrolla si med sterkare autoritet. Departementet må gje tydeleg beskjed til resten av staten: Arbeidet med livshendingane skal prioriterast slik at innbyggjarane får ein enklare kvardag.