Internasjonale forskere baner vei for mer mangfold

Av: Kristin Aukland, Kifinfo

I forskningssektoren diskuterer man internasjonaliseringen: Noen synes det er for lite, andre for mye. Kan det også hende at internasjonalisering av forskningssektoren skaper større hindringer for noen grupper enn for andre?

Kan den internasjonale rekrutteringen til forskerstillinger i Norge være til hinder for norskfødte med innvandrerforeldre som ønsker en forskerkarriere? Gjør forskningssektorens søkelys på internasjonalisering at vi mister våre egne med utdanning fra Norge, inkludert norskfødte med innvandrerforeldre?

I denne saken, som er en del av artikkelserien «Norskfødte forskere med innvandrerforeldre», har vi bedt tre personer reflektere over forholdet mellom internasjonalisering og rekruttering av norskfødte forskere med innvandrerforeldre.

Vi har stilt disse spørsmålene til en professor som flyttet til Norge for 17 år siden og har engasjert seg i debatten om internasjonalisering, en forsker ved Institutt for informatikk, som kom til Norge da han var liten, og en masterstudent ved samme fakultet.

Tre årsaker til få etterkommere i forskning

Professor Malcolm Langford ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, mener det lave antallet norskfødte forskere med innvandrerbakgrunn skyldes særlig tre faktorer: manglende nettverk, diskriminering og familiehensyn, som gjør det mindre rasjonelt å velge en gjerne lavere betalt og mindre forutsigbar forskerkarriere.

Langford stiftet sammen med flere andre organisasjonen Forum for internasjonale forskere (FIRO) i 2018. Et av målene var å engasjere seg i debatter om internasjonalisering, integrering og mangfold i akademia.

– Hva er din oppfatning om diskriminering som årsak?

– Vi vet fra forskning at det er diskriminering i ansettelser både i offentlig og privat sektor, og det er kanskje ingen grunn til å tro at akademia er annerledes, sier Langford.

Ved eget fakultet har sosial reproduksjon blant både studenter og forskere lenge vært et kjennetegn. I dette tilfellet betyr det at en stor andel av jusstudentene og -forskerne også kommer fra jurist-familier. Nå forteller Langford at andelen jusstudenter med advokatforeldre har falt kraftig.

– Det handler likevel kanskje mest om klasse, sier Langford.

Han understreker at det uforutsigbare ved en forskerkarriere gjør at det er mindre risikofylt å bli forsker dersom man er fra middelklassen enn dersom man kommer fra en familie med lavere sosial bakgrunn.

– Man kan oppleve mer tilhørighet og sikre bedre nettverk i en sektor dominert av middelklassen.

Langford er selv vokst opp i en lavere middelklassefamilie på Papua Ny-Guinea og i Australia.

Et generasjonsskifte på instituttet

Omid Mirmotahari kom til Norge med sine iranske foreldre da han var seks år gammel. Han har hele skolegangen fra Norge. I tillegg til flere synlige minoriteter i akademia, ser han også en annen endring:

– Det er mindre rasisme nå enn før, mener Mirmotahari, førsteamanuensis ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Han forteller om hvordan det føltes å stadig få kommentarer om hvor godt norsk han snakket, fordi han har et utenlandskklingende navn. Eller som den gangen han ble intervjuet til en jobb på universitetet, og ble spurt: «Hvordan forholder du deg til kvinnelige ledere?»

– Hva hvis intervjuerne spurte alle menn som var inne til intervju om det samme, fordi de var opptatt av å forebygge kjønnsdiskriminering?

– Konteksten gjorde det tydelig at spørsmålet var basert på antakelser om min kulturelle bakgrunn, sier Mirmotahari.

– Erfaringene mine fra høyere utdanning har vært utfordrende, men også lærerike. Jeg har måttet jobbe hardt for å komme dit jeg er i dag, sier han.

Mirmotahari forteller også om et generasjonsskifte på Institutt for informatikk. Mens det tidligere var en ganske homogen gruppe både med tanke på kjønn (menn), etnisitet (hvite) og sosialt (middelklasse), er det nå en mer mangfoldig gruppe, mener han.

– Jo mer blandet, dess bedre er det

Mirmotahari veileder også mange masterstudenter, deriblant Shahvez Mahmood. Masterstudenten opplever ikke internasjonaliseringen i akademia som et problem, snarere tvert imot:

– Når det kommer flere internasjonale forskere til Norge, kan det hjelpe oss som er norskfødte med innvandrerforeldre. Når utenlandske forskere kommer hit til landet, kan det hende at fordommene mot oss med minoritetsbakgrunn minsker.

Mahmood forklarer erfaringen sin slik: Dersom det er flere som virker «annerledes» eller «fremmede», blir det ikke så rart å skille seg litt ut fra majoriteten.

– De internasjonale forskerne kan være rollemodeller for alle, selv om man ikke har samme bakgrunn, sier han.

Mahmood understreker at han er i IT-sektoren, både gjennom jobb og masterstudier i informatikk, en mangfoldig sektor der han ikke føler seg som en minoritet med sin norsk-pakistanske bakgrunn.

– IT-sektoren er en så globalisert sektor, det er vanlig med folk fra mange land og kulturer og mange utviklere er hentet fra land utenfor Norge, sier Mahmood.

Ifølge Mahmood handler det om hvor mangfoldige forskjellige fag og sektorer er. Han nevner finanssektoren som eksempel på en gruppe der kanskje ikke ulike folk har de samme mulighetene.

– Jo mer blandet, dess bedre er det, mener Mahmood.

Les hele saken hos Kifinfo

Fakta:
Det er under 1 prosent norskfødte forskere med innvandrerforeldre som jobber i akademia, mens gruppa er overrepresentert i høyere utdanning.

Dette er tredje sak i artikkelserien «Norskfødte forskere med innvandrerforeldre har ordet». I artikkelserien setter Kifinfo søkelys på norskfødte forskere med innvandrerforeldre som har tatt steget over i en forskerkarriere. Les de to tidligere sakene i serien: Minoriteter i akademia: – Å være norsk er ikke en buffer mot diskriminering og: – Jeg drømte aldri om å bli forsker