Villaksens gener bør fryses for framtida

Genbankene har vært avgjørende for å bevare bestander av laks og sjøørret i vassdrag infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris. I dag er G. salaris nesten utryddet. Likevel er laksen i norske vassdrag mer truet enn noen gang. Tilstanden har forverret seg kraftig på få år.

Så seint som i 2015 ble laks (Salmo salar) vurdert til livskraftig på Artsdatabankens rødliste for arter. I 2021 ble den vurdert til nær truet. Lakselus og rømt oppdrettslaks er blant de største truslene. I tillegg dukker det opp andre trusler, blant annet som følge av klimaendringer.

Genbankene er viktige

– Det mest avgjørende tiltaket for å ta vare på de ville laksefiskbestandene er å fjerne de menneskeskapte truslene. Før vi greier det, spiller genbanker en viktig rolle, sier forsker Ingerid Julie Hagen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hun har ledet ei ekspertgruppe som har vurdert ulike strategier for norske genbanker for laksefisk, på oppdrag fra Miljødirektoratet. Gruppa har brukt informasjon fra genbankene, data fra reetablerte bestander og eksisterende kunnskap om genetikk.

Forskerne har blant annet undersøkt slektskap og praksis for krysning mellom individer i genbanken og sett på genetisk variasjon i bestandene før og etter reetablering i vassdrag. Ut fra hvordan strategiene i genbankene har vært, og det endrede trusselbildet, gir de råd om hvilke strategier som vil være mest hensiktsmessig for fremtidig bevaring av laksefisk ved hjelp av genbanker.

Rådene fra ekspertene

I dag oppbevares laksens mangfold av gener fra de ulike vassdragene både som levende fisk og i frossen form. Ekspertgruppa anbefaler blant annet å

• øke innsatsen med å fryse ned genmateriale (melke)
• starte med innsamling av melke til frossen genbank i tide før bestandene kollapser
• endre måten å krysse fisk på for å få bedre kontroll på slektskapet i genbankene
• starte reetableringen før bestanden i det aktuelle vassdraget har begynt å bygge seg opp selv

Levende mødre og frosne fedre

Å holde levende fisk i en genbank krever mye ressurser. Frossen melke er en mer effektiv og rimeligere måte å lagre genmateriale på. I levende genbank bør det være et antall hunnfisk som representerer bestanden og som kan brukes når vassdraget skal reetableres.

Rogn fra hunnfisken i genbanken krysses med frossen melke som ble samlet inn før bestanden i vassdraget gikk tilbake. Den genetiske variasjonen bevart i den frosne melken blir dermed tilbakeført til elva i form av mange avkom med stor genetisk variasjon.

– Det er et poeng at melken må samles inn FØR det blir krise, sier Hagen Genene som er tatt vare på i genbanken stammer fra laks som var tilpasset livet i ett bestemt vassdrag. Hensikten med å sette ut fra genbank er å bygge opp den opprinnelige bestanden på nytt.

Settes ut som yngel eller rogn

– Det kan være utfordrende gjøre genbankmaterialet dominerende i reetablerte bestander. Det har vi erfart etter rotenonbehandlinger mot G. salaris, reetablering etter forsuring og fra modellering, fortsetter Hagen.

Forskerne anbefaler at fisk fra genbanken blir satt ut i unge stadier, helst som yngel eller rogn. Det øker muligheten for at fisken greier å tilpasse seg sitt naturlige miljø, i vassdraget hvor genene deres stammer fra.

Ønsker at genene skal dominere

Reetableringen bør også skje over en lengre periode. Det øker sjansen for at genene som er oppbevart i genbanken etter hvert greier å dominere i bestanden, hvis dette skal være en målsetting. For å lykkes bør reetableringen starte før en bestand av individer med fremmed opphav overtar og dominerer vassdraget.

– For laks risikerer vi for eksempel at bestanden bygges opp av fisk som har vandret feil eller stammer fra rømt oppdrettslaks. Dette er laks som er mindre dyktige til å tilpasse seg miljøet i det lokale vassdraget, og dermed har dårligere forutsetninger for å klare seg på lang sikt, forklarer Hagen.

Ekspertgruppa har bestått av forskere fra NINA, Veterinærinstituttet, Stockholm Universitet og NORCE.