Skogrestaurering kan gi en mer artsrik, variert og robust skog i Østmarka nasjonalpark

Siden november 2023 har befolkningen i hovedstaden kunnet ta turen ut i den nyopprettede Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde. Verneområdet er spesielt, ikke bare fordi det ligger kloss inntil hovedstaden, men også fordi det er et stort og variert verneområde for skog i lavlandet. Men siden verneområdet ligger i et tett befolket område, har det også vært i aktiv bruk i lang tid. Mye av naturen i området er derfor langt fra urørt.  

– Når du skal opprette en større nasjonalpark med skog i lavlandet, får du nødvendigvis med deg skogområder som har vært driftet for tømmerproduksjon. Men det betyr ikke at skogene ikke kan utvikle seg tilbake i retning naturskog igjen, sier Rannveig Jacobsen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Hun og kollegene har på oppdrag fra statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus kommet med forslag til hvilke tiltak som kan gjøres for å videreutvikle verneverdiene, øke naturmangfoldet og bedre den økologiske tilstanden i nasjonalparken. Statsforvalteren har fått tildelt tre millioner fra statsbudsjettet til å bruke på restaureringstiltak i nasjonalparken i 2025.  

Mer varierte skoger gir flere arter 

Noen av skogene i Østmarka har vært driftet intensivt og kjennetegnes av at de er ensartede, med jevngamle trær plantet tett og lite bakkevegetasjon. Slike skogområder preget av tidligere hogst og planting har lite død ved og gamle trær, og lite sjiktning - altså trær i ulike alder og greiner i ulik høyde. For eksempel er det flere slike områder i Rausjømarka, men også vest for Eriksvannet og nordover fra Krokhol.  

–  Vi foreslår restaureringstiltak som bidrar til at det raskere utvikler seg mer variasjon i slike ensartede bestand. Det inkluderer å hogge noen trær for å skape åpninger som gir mer lys for bakkevegetasjonen og bedre vekstforhold for gjenværende trær, samtidig som gir et mer variert mikroklima enn i en tett plantasjeskog, sier Jacobsen. 

Slike inngrep, kalt glennehogst i rapporten, kan kombineres med å skape død ved. Svært mange av artene i skogen lever i død ved, deriblant mange truede arter. Død ved bør ikke bare skapes ved vanlig felling av trær. Det er nemlig ikke bare mengden av død ved som er viktig, men også variasjonen. For eksempel kan forvalterne ringbarke noen av trærne slik at de dør eller kappe dem høyt oppe for å lage stående død ved. Ved å lage ulike typer skader vil noen trær dø raskt, og andre sakte. Det gir både ved med ulike egenskaper og gjør at skogen får tilført død ved på ulike tidspunkt.  

– Mer variasjon gir mer artsmangfold, oppsummerer Jacobsen.  

Når det gjelder gamle trær og gammel skog, så kan ikke restaureringstiltak få tiden til å gå raskere. Men det er mulig å få trær til å på noen måter eldes raskere, ved såkalt «veteranisering». Veteranisering er egentlig bare å påføre trærne ulike typer skader, som ikke dreper dem, men som gjør at de raskere utvikler egenskaper knyttet til høy alder, som hulrom i stammen og døde greiner. Dette gir levesteder for arter tilknyttet gamle trær. Til og med at noen trær blir stående på skakke bidrar til mangfoldet. 

Gjør sumpskogene sumpete igjen 

Det kan også være aktuelt å restaurere sumpskog. Sumpskog kan på noen måter sies å være en mellomting mellom skog og myr, men i motsetning til myra er sumpskogen dominert av treslag som svartor, som trives i våt mark. Sumpskogen har også en særegen bakkevegetasjon med for eksempel bekkeblom og maigull. Flere av disse skogene har, i likhet med mange myrområder, blitt grøftet for å drenere dem og gjøre områdene mer egna for tømmerproduksjon. Der dreneringen fungerer, vil artene knyttet til sumpskog etter hvert forsvinne, mens andre planter kommer inn, blant annet gran. For å restaurere denne naturtypen kan vi rett og slett tette igjen grøftene og eventuelt felle eller skade grantrærne. 

Vi har brukt en kombinasjon av kart, høyoppløste høydemodeller basert på laserskanning, historiske flybilder og lokalkunnskap for å finne aktuelle kandidater for restaurering av sumpskog, forteller Jacobsen. 

Ospa trenger hjelp i møte med grana 

I Østmarka finner vi noen områder med mye lauvtrær, blant annet rundt gamle gårder som Bremsrud og Gullsmeden nord i friluftslivsområdet. Her kan det være nødvendig med skjøtsel for å opprettholde det store innslaget av løvtrær.  

– Det er en fordel å opprettholde variasjon i hvilke treslag som forekommer i verneområdet, både fordi ulike arter av insekter, sopp, mose og lav er tilknyttet ulike treslag, men også for å sørge for en robust skog som evner å omstille seg de pågående klimaendringene, sier Jacobsen.  

Osp er et løvtre som ofte finnes spredt i barskog, og som det historisk har vært spesielt mye av i Østmarka. Derfor har det også forekommet sjeldne arter tilknyttet osp i Østmarka, som sinoberbille og elfenbenslav. Men osp er et treslag tilpasset at jevnlige forstyrrelser, som skogbrann, skal skape åpninger i skogen der ospa kan spire og i en periode vokse uten sterk konkurranse fra gran. Til slutt vil grana ta over og fortrenge ospa, som da er avhengig av at skogbrann eller stormfelling har skapt en ny åpning uten gran et annet sted. Når vi slukker skogbranner så effektivt som nå, truer det mange arter, deriblant osp, som er tilpasset en naturlig branndynamikk.    

– For å beholde osp og artene knyttet til osp i Østmarka, må vi enten starte med kontrollerte skogbranner slik de gjør i Sverige og Finland («naturvernbrenning»), eller vi må utforske andre muligheter for å skape forstyrrelser som fremmer osp, og bevare de forekomstene vi har av osp ved å fjerne grana, sier Jacobsen. 

En håndsrekning til truede arter 

Å hogge trær og gjøre andre inngrep i en nasjonalpark kan ved første øyekast virke bakvendt. Naturen vil ordne opp i mye når den får være i fred også, men ved å gjøre aktive tiltak er de mulig å få prosessene til å gå raskere. 

– Det kan være en fordel for arter som i dag har dårligere livsgrunnlag enn de burde hatt, altså truede arter, så de slipper å vente så lenge før det dannes for eksempel død ved eller hulrom med vedmuld, sier Jacobsen.  

Restaureringstiltak er også i tråd med den globale Naturavtalens mål, som Norge har skrevet under på, om restaurering av forringede naturområder. 

– At verneverdiene i nasjonalparken ikke bare skal bevares, men også videreutvikles ved aktive skjøtsels- og restaureringstiltak, er til og med skrevet inn i verneforskriften. Det bidrar til å gjøre Østmarka nasjonalpark til et unikt verneområde, sier Jacobsen.

Les rapporten: Plan for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde ( NINA rapport 2574)

Kontakt: Rannveig Jacobsen

Les mer om skogrestaurering:  Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie (NINA Rapport 2576)

Les mer om naturrestaurering

Lytt til podkastepisoden «Hva er en skog?»