Vi har ikke råd til å miste de yngste

De siste tallene fra NAV viser at i overkant av 111 000 personer mellom 20 og 29 år står helt utenfor både utdanning og arbeidsliv. I en tidligere Randstadundersøkelse kom det frem at unge helst ikke vil bli ledere og en ny undersøkelse fra NHO viser at unge også er vanskelig å lede. Nå svarer nesten seks av ti i både Gen Z- og Millennials-generasjonen at de ville valgt bort arbeidslivet om de kunne, i vår nyeste undersøkelse. 

Det er en vanlig øvelse at vi som er godt voksne bekymrer oss over de yngste. Det har kanskje enhver generasjon alltid gjort, men det hjelper lite. Vi står overfor en generasjon som er mer bevisst på og opptatt av sin fysiske og psykiske helse, generasjonen omtales også ofte som «generasjon prestasjon», de er ambisiøse på andre vis enn gjennom lederveien og mange går ut av utdanningssystemet med skyhøye karakterer. De er ekstremt dyktige digitalt, og de er mer verdidrevne enn oss andre. Med andre ord, denne generasjonen har kraft og kompetanse til å endre samfunnet og arbeidslivet til det bedre. Det har kanskje aldri vært viktigere enn nå. 

Utfordringene og arbeidsoppgavene står i kø! Det kommer ikke til å bli mindre av dem fremover, kanskje tvert imot.  SSB  fremskriver befolkningsveksten til ca. 400 000 de neste 15 årene, og all vekst skjer i aldersgruppen over 65 år, og aller mest i gruppen over 85. Hvis de yngste i tillegg begynner å velge vekk arbeidslivet kan krisen bli akutt. Det vil ikke lenger bare være helsevesenet som vil slite med å skaffe kompetansen..

Men om de kunne valgt fritt, ville de valgt oss bort. Det har vi ikke råd til. Jeg må enkelte ganger ta meg selv i å temme min indre stemme som sier at «unge folk nå til dags» ikke har stamina, er for rettighetsfokuserte og for lite villige til å ofre seg for jobben. Denne generasjonen har allerede tålt mye. De har måttet holde seg unna venner og skolekamerater i viktige formative år på grunn av pandemien. De har vokst opp i en multimedial verden med påvirkning og kroppspress fra sosiale medier. Og de lever i en mer utrygg verden med krig og klimakrise, der tilgangen til kunnskap er enorm, men inntrykkene også serveres ufiltrert gjennom TikTok og andre digitale plattformer.  

Livene våre var enklere før, samfunnet var mindre komplekst og trygghet, tillit og fred var stikkord for vår samtid. Og for å være helt ærlig så påvirker den nye hverdagen oss alle, ikke bare de yngste. Uavhengig av generasjon svarer nemlig 65 prosent at livet utenfor jobb er viktigere enn jobblivet. Det er en økning fra 53 prosent i fjor. 62 prosent av oss ville sluttet i jobben om den forhindret oss fra å nyte livet. En økning fra 43 prosent i fjor. 49 prosent av oss svarer at vi heller ville vært arbeidsledig enn ulykkelig i en jobb. En økning fra 33 prosent i fjor. Tross dyrtid og strømsjokk har livet blitt viktigere, jobben mindre viktig. 

Det kan være at stemningen denne undersøkelsen har fanget opp, kun er et blaff, at det vil normalisere seg, og at jobben igjen oppleves som mer viktig og meningsfull for oss alle. Min spådom er at arbeidsgiveren som velger å sitte stille i båten og vente på bedre tider trolig vil slite med både rekruttering og det å beholde flinke folk – og det vil koste mange dyrt. For vi trenger virkelig den kraften og kompetansen som de aller yngste har. Derfor er det viktig at vi slutter å problematisere en hel generasjon, men heller ta deres utfordringer og perspektiver på alvor. Dessuten tror jeg vi som ledere må være villige til å gjøre det lille ekstra, for at jobben skal føles både meningsfull, faglig utfordrende, samt et hyggelig og givende sted å være. 

Derfor må vi ta oss ekstra tid i onboarding og oppfølging. Vi er nødt til å gjøre det lille ekstra for at de skal forstå sin rolle i det store bildet, vi må vise genuin interesse for deres perspektiv, samtidig som vi må være tydelige på krav og forventninger. Dagens fleksible arbeidsliv trenger tydelige rammer og ledere som setter en klar retning. I tillegg kan det være lurt å snakke om karriereveier og utviklingsmuligheter fra dag én. Vekst og personlig utvikling er særlig viktig for de yngste, og arbeidsgivere som tar dette på alvor vil lykkes bedre med å skape engasjement og interesse for at jobben er noe mer enn stedet du går for å få lønna du trenger for å leve. Vi trenger å vise at jobben også kan bidra til et godt og meningsfullt liv. 

Tillit er helt avgjørende både for et samfunn, mellom oss mennesker og selvsagt i et arbeidsforhold. Dette er noe som bygges over tid, og er som regel gjensidig forsterkende. Men det kan også gå den motsatte veien, mistillit avler mistillit. Vi har alt å tjene på å unngå at det skjer. Det er som kjent at gjennom å gi, man får. Hva med å starte der, gi hverandre tillit?