Nye allmennsykepleiere gir bedre helsetjenester – men kommunene henger etter

Den norske befolkningen drar på årene. Dette merkes særlig hardt i mange kommuner, som må tilby helse- og sosialtjenester til stadig flere eldre – i tillegg til andre hjelpetrengende.

Å hjelpe alle disse er ikke bare et snakk om å ansette flere folk. Mange av brukerne har sammensatte lidelser og komplekse behov. Og det er her de nye «avanserte kliniske allmennsykepleierne kommer inn i bildet, forteller forskerne bak en ny Fafo-rapport om denne nye spesialistgruppen, på oppdrag fra KS.

– Utdannelsen skal både gi klinisk kompetanse til å håndtere disse pasientene. I tillegg skal de være bedre rustet til å drive kompetanseutvikling, innovasjon og endringsarbeid i selve tjenesteutøvelsen, oppsummerer forsker Hanne Jordell i Samfunnsøkonomisk Analyse.

Nye oppgaver og økt kvalitet

Utdanningen er en ny blomst i utdanningsfloraen. De første utdanningstilbudene innen avansert sykepleie ble etablert rundt 2010, men dagens masterutdanning ble opprettet i 2020.

Mens rapporten ble utarbeidet, i 2024, hadde ennå bare noe over 200 personer rukket å oppnå spesialistgodkjenningen.

Ifølge forskernes spørreundersøkelse blant disse, tegner likevel utdannelsen til å kunne ha stor verdi for kommunene.

• Det store flertallet av allmennsykepleierne, 7 av 10, oppgir at de i noen eller stor grad har påtatt seg nye oppgaver etter fullført utdanning.
• Et flertall av både allmennsykepleierne og ledere i kommunal sektor mener at den nye kompetansen har bidratt til stor eller svært stor grad av forbedret kvalitet på tjenestene.

Forskerne har i tillegg intervjuet en rekke av de nye allmennsykepleierne. Også derfra skapes et inntrykk av at utdanningen bidrar til å styrke fagarbeidernes fag- og tjenesteutviklingen rolle i kommunene.

– Informantene våre ga inntrykk av å være svært engasjerte personer, som er opptatt av å utvikle sin fagkompetanse og å gjøre en god jobb for å ta vare på beboere og brukere med mer komplekse behov og sykdomstilstander. De framstår som ildsjeler i sine kommuner for å få til kvalitetsforbedring og endring, forteller Fafo-forsker Selma Forfod Yssen, rapportens andre forfatter.

Passive, men støttende kommuner

At spesialiseringen er ny i norsk kontekst og fremdeles i startfasen,medfører at mange ennå ikke helt har oppdaget den nye sykepleierrollen.

Ut fra forskernes gjennomgang, er manglende kjennskap til – eller forståelse av – allmennsykepleiernes kompetanse relativt utbredt blant kommunale ledere.

Det store flertallet av de kommunalt ansatte allmennsykepleierne som deltok i forskernes spørreundersøkelse, 44 av 55 respondenter, oppga at det var de selv som tok initiativ til å ta utdanningen. Kun en femtedel ble oppfordret av arbeidsgiver.

Initiativene synes like fullt å være velkomne ute i kommune-Norge. Selv om bildet er noe blandet, tilrettelegger de fleste kommunene for at eksisterende ansatte skal kunne ta utdanningen, blant annet ved ordninger for permisjon og lønnskompensasjon.

– Det store flertallet er positivt innstilt til at deres sykepleieransatte tar videre- og masterutdanninger som er relevant for tjenesten. Men til nå har altså utviklingen båret preg av å være en ildsjel-prosess. Allmennsykepleierne har selv tatt stort ansvar for å fortelle om kompetansen og hvordan den kan brukes, poengterer Forfod Yssen.

Forsker-duoen konkluderer derfor med at det er behov for bedre forankring av utdannelsen og kompetansen allmennsykepleierne kan tilføre de kommunale tjenestene.

– Bedre forankring krever en større innsats fra kommunene selv. Samtidig har også nasjonale myndigheter en rolle i å spre informasjon om utdanningen og hvordan kompetansen kan benyttes i kommunen, forteller Jordell.

Jakten på en ny rolle

Én ting er å ønske kompetanse velkommen. Noe annet er hvordan kompetansen tas i bruk.

Mange tar med seg sin nyervervede kompetanse tilbake til sin «gamle» sykepleierstilling. Her får de gjerne benyttet den nye kompetansen ved for eksempel å ta et større ansvar for de mest skrøpelige pasientene.

En mer strategisk tilnærming er derimot ikke så utbredt, ifølge Fafo-rapporten.

Noen kommuner har gått i «front», og har opprettet helt nye roller eller funksjoner for allmennsykepleiere i hjemmetjenesten, på legekontoret eller på sykehjemmet. Men flesteparten av kommunene har i liten grad endrer struktur og arbeidsfordeling for å tilpasse seg den nye kompetansen allmennsykepleieren står for.

Alt i alt synes de fleste kommunene å ha en lite proaktiv strategi, som kjennetegnes av svak eller treg involvering i å kartlegge egne behov og hvordan allmennsykepleierne kan bidra, ifølge rapporten.

Dette kan nok delvis forklares av manglende økonomisk handlingsrom og tid til å tenke strategisk rundt kompetanse- og tjenesteutvikling – spesielt på det enkelte tjenestested, forteller SØA-forsker Hanne Jordell.

– Samtidig konkluderer vi med at det er vanskelig å finne én optimal modell for hvordan allmennsykepleieres kompetanse best kan utnyttes i kommunale helse- og omsorgstjenester. Til det er de lokale behov for varierte. Man må ha fleksible løsninger basert på lokale kartlegging og samarbeid mellom ledere, faggrupper og allmennsykepleiere, understreker hun.

Rapporten ble lansert på et eget KS-seminar 22. januar.