Kloke valg for bedre muskelskjeletthelse og lavere sykefravær

2024 går mot slutten og vi har mange ting vi kan glede oss over og være takknemlige for i vårt trygge land. Vi er skånet for krig og konflikt og Norge skårer høyt på listen over land å leve og bo i, i et globalt perspektiv. Vi har et av verdens beste helsevesen tilgjengelig for deg og meg når vi trenger det, både når det skjer noe akutt og når vi trenger hjelp over tid. Samtidig har vi utfordringer knyttet til å ha nok ressurser i form av helsepersonell til å opprettholde det tjenestenivået vi har i dag. Jeg tror også at de som sitter med økonomiansvar i tjenesten, særlig på kommunenivå, vil si at det også mangler finansiering til å kunne levere det som forventes. 

Samarbeid mellom offentlig og privat helsevesen

I vår helsetjeneste er det lang tradisjon for et godt samarbeid mellom det offentlige og private, i form av kjøp av ulike tjenester. Her ligger blant annet ordninger om avtalespesialister og rehabilitering. En bærebjelke i vår førstelinjetjeneste er allmennlegetjenesten, noe de fleste av oss forbinder med fastlegen. De fleste fastlegekontor eies og drives privat, men er offentlig finansierte. Det samme gjelder også en stor andel av fysioterapitjenesten, hvor eierskap er privat, men drift baseres på offentlig tilskudd og refusjon. I begge eksempler betaler pasientene egenandeler opp til et visst tak. Privatfinansiert helsetjeneste er kort sagt alle andre som daglig leverer helsetjenester til befolkningen, uten noen form for offentlige tilskudd eller refusjoner. 

Muskelskjeletthelse handler om store tall. Vi snakker om opp til et par hundre milliarder, litt avhengig av hvordan man regner på det. Dette er de plagene du ikke dør av, men med, og som fører til stort sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Dette er de plagene som fyller opp ventelister hos de offentlig finansierte tjenestene, men allikevel blir underprioritert ved tildeling av forskningsmidler. Den kunnskapen vi har om muskelskjeletthelse ser også ut til å være vanskelig å sette ut i livet. Forebygging i form av fysisk aktivitet i skolen blir saldert bort, lavterskeltilbud som Frisklivssentraler må kuttes grunnet skrale kommunebudsjett, og gode planer om helsefremmende arbeid havner i skuffen. 

Flere autoriserte helseprofesjoner holdes utenfor

«Vi må ta alle gode krefter i bruk og sørge for å bruke det helsepersonellet vi har best mulig», har vi hørt ofte gjennom de siste par årene. I praksis er dog vi som arbeider innen privatfinansiert helsetjeneste ikke tatt med på laget. Innen muskelskjeletthelse er vi til sammen flere tusen autoriserte helsepersonell, bestående av osteopater, naprapater, og alle de fysioterapeuter som ikke har fått sin egen driftsavtale. I sum tilfører disse gruppene helt nødvendig valgfrihet og kapasitet til store pasientgrupper, i form av mange hundre tusen konsultasjoner årlig. Pasienter som ellers ville ha stått i kø hos fastlegen eller avtalefysioterapeuten. Yrkesgruppene leverer helsehjelp basert på faglig forsvarlighet og må oppfylle en rekke plikter som følger av autorisasjon, lover og forskrifter. Samhandling og kommunikasjon med annet helsepersonell er en naturlig del av praksis. Frem til nå har våre kolleger kiropraktorene hatt en beskjeden refusjon, som også har åpnet noen dører i form av takster for samhandling og systemer for innsamling av pasientdata til bruk i forskning og utvikling av tjenesten. Det er vedtatt at det skal komme en registreringsordning for innsamling av data fra privatfinansiert helsetjeneste. Dette var et argument i forbindelse med fjerningen av kiropraktorenes beskjedne refusjon som følge av siste budsjettforhandling. Men ordningen er ikke klar, og det kan fort ta flere år før den kanskje virker. 

Feilslått fjerning av refusjonsordning

Vi mener at den nå foreslått fjernede refusjonen til kiropraktorene er feilslått. Refusjonen er i seg selv beskjeden og kan ikke sies å belaste helsebudsjettet. Argumentet at pasienten bare kan gå til fysioterapeuter med offentlig avtale faller på sin egen urimelighet. Der er køene lange fra før, og behovet er godt bekreftet ved de store pasientgrupper som allerede benytter seg av kiropraktortjenesten og andre privatfinansierte tjenester. Vi mener at man må reversere dette forslaget og heller se på hvordan denne type ordning kan bli gjeldende for flere autoriserte yrkesgrupper innen muskelskjeletthelse. De ulike yrkesgruppene vil måtte forplikte seg og sette av ressurser til rapportering og samhandling, og staten bidrar med en beskjeden refusjon som legger til rette for dette. Dette vil være en kostnadseffektiv måte å sørge for god helsehjelp og en «pasientens helsetjeneste». Man vil også kunne samle inn data til bruk i forskning og videre utvikling av tjenesten, og fremme samhandling og dialog mellom helsepersonell, til nytte for pasientene. La oss håpe at fornuften og de gode løsningene kan få prege hvordan vi sammen kan arbeide for en bedre muskelskjeletthelse i 2025. 

Med ønske om en fredfull høytid og et godt nytt år!

Tomas Collin, leder 

Norsk Osteopatforbund