– Det hjelper ikke å være skoleflink hvis du ikke kan snakke godt om været og helgeplaner

Av: Daniel: H. Hansen, Kifinfo

Lånekassen, gratis høyere utdanning og fraværet av eliteskoler kan gi et inntrykk av at det som skal til for å lykkes i kunnskapssektoren handler mer om evner og innsats enn mor og fars lommebøker eller bokhyller.

Kanskje er denne sjanselikheten en illusjon. Tidligere har Kifinfo skrevet om at sjansen for å bli universitetsansatt er 27 ganger større dersom foreldrene dine har doktorgrad.

Denne forskjellen på å vokse opp hos Jørgen Hattemaker og professor (kong) Salomo merkes også av akademikerne selv, kan man lese i en artikkel av forskerne Marte Mangset og Julia Orupabo.

Fotspor å følge i 

Utgangspunktet til Mangset og Orupabo var 60 intervjuer med akademikere i begynnelsen eller midtfasen av karrieren sin. Formålet var å få innsikt i rekruttering og karriereutvikling innen akademia, og da de startet hadde ikke studien noe eksplisitt klasseperspektiv.

Underveis i prosessen ble det imidlertid tydelig at mange informanter hadde reflektert rundt både egen og kollegers klassebakgrunn, og mente dette var av stor betydning for hvor man havnet på karrierestigen.

Som følge av at studien i utgangspunktet ikke undersøkte klassebakgrunn, ble dette definert ut fra foreldrenes utdanningsnivå og hvordan informantene selv beskrev klassetilhørigheten sin.

– Informantene våre tok opp følelsen av økonomisk og psykologisk sikkerhet i møte med risikoen man tar når man satser på et akademisk yrke, og andre ting som kan variere med klassebakgrunn.

– Men også innad i klasser fant vi forskjeller av betydning: Det å ha foreldre som selv var kjent med akademia spesifikt var noe mange av informantene så på som en klar fordel, sier Mangset, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Dette kunne for eksempel gi seg utslag i selvsikkerhet og tilhørighet til universitetet. En informant med flere generasjoner med professorer i familien tok sin plass i elfenbenstårnet nærmest for gitt. En annen informant med arbeiderklassebakgrunn tok praktisk-pedagogisk utdanning fordi hun mente det var like selvsagt at hennes tid på universitetet ville være over etter endt master.

Også mer håndgripelig kunnskap om hvordan man innretter karrieren sin for å komme så langt som mulig var skjevfordelt mellom klassene.

– Det er ikke alltid slik at det går deg godt bare du er flink, dessverre. Man må også velge hva man skal prioritere blant de ulike oppgavene en akademiker forventes å utføre, sier Mangset.

Hun påpeker at forskningsarbeid og undervisning ledsages av mindre synlige oppgaver knyttet til administrasjon, veiledning, søknadsskriving og prosjektledelse.

– Hvilke oppgaver man bør prioritere er det noen som får bedre og tidligere innsikt i enn andre, avhengig av bakgrunn, sier Mangset.

Middelklassestrateger

Klasseforståelsen til sosiologen Pierre Bourdieu, hvor klasse bestemmes av økonomisk, kulturell og sosial kapital, er en viktig del av det teoretiske rammeverket i studien. Vissheten om at familien har penger man kan støtte seg på, kan gjøre det enklere å gå inn i en økonomisk usikker tilværelse som midlertidig ansatt – uavhengig av om man faktisk ender opp med å måtte spørre mor om penger til leia.

Likeledes påvirker både kulturell kapital og såkalt habitus – altså hvordan det faller en naturlig å oppføre seg – hvor dyktig man er til å navigere det akademiske landskapet.

Mye av det informantene forteller stemmer godt med Bourdieus teorier. Mangset og Orupabo mener imidlertid å ha funnet en viktig måte den norske virkeligheten skiller seg fra den bourdieuske antagelsen.

– Bourdieus søkelys på det tause, usagte og subtile ved klassesamfunnet er svært viktig for å forstå norsk akademia. Men det foregår også en bevisst, eksplisitt og strategisk navigering her, sier Mangset.

Informantene i studien forteller om tydelig uttalte og gjennomtenkte grep man kan ta for å klatre raskere og enklere opp eføymurene i norsk akademia. Det å bli klar over disse grepene tidlig i karrieren, eller mens man fortsatt er student, er et viktig fortrinn middelklasseakademikerne har over arbeiderklassekollegene sine.

Det å velge forskningsfelt og metoder som er i vinden og å passe på at man ikke underviser mer enn nødvendig er blant grepene informantene regner som karrierefremmende.

Akademikere med begge klassebakgrunner forteller Mangset og Orupabo om disse triksene – den avgjørende forskjellen er når man finner ut av dem.

En historiker med arbeiderklassebakgrunn sier i studien:

«Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå da jeg startet, ville jeg nok ha kommet lenger i karrieren min nå. Antakelig hadde jeg vært nærmere å bli professor.» (journalistens oversettelse)

– Det er ikke et en-til-en-forhold mellom klasse og disse strategiene: Det var også informanter med middelklassebakgrunn som ikke hadde fått med seg disse tingene. Men, det var ingen av de vi intervjuet med arbeiderklassebakgrunn som befant seg i den gruppa som bevisst hadde foretatt disse strategiske valgene tidlig i karrieren, sier Mangset, og legger til:

– Hvis man oppdager disse tingene for sent, kan det være vanskelig å gjøre noe med.

Les hele saken hos Kifinfo