Funksjonskravene til landbasert oppdrett baserer seg på syltynt kunnskapsgrunnlag

Nærings- og fiskeridepartementet la i august frem sitt forslag til endringer i regelverket for landbasert oppdrett. Forslaget omhandlet en definisjon på hva som er å regne som «på land», samt et absolutt krav om at all oppdrett på land, uavhengig av produksjonsmetode eller art, må desinfisere inntaksvann, fortrinnsvis med UV-behandling.

-For å lykkes med landbasert oppdrett i Norge, er det avgjørende at vi har regulatoriske rammer som er basert på forutsigbarhet og solid kunnskap. Sjømatbedriftene mener det er uheldig at forslaget bygger på kunnskap utelukkende basert fra settefisk- og stamfiskproduksjon, sier administrerende direktør i Sjømatbedriftene Robert H. Eriksson.

Eriksson utdyper dette nærmere ved å trekke frem at departementet, for eksempel, ikke har redegjort for hvilke smittekilder som gir størst risiko for sykdom i et landbasert matfiskanlegg, ei heller om hvilken type smitte som kommer inn i et produksjonsanlegg gjennom inntaksvannet.

-Da stoppen ble innført ble det sagt at den skulle være midlertidig i inntil 6 måneder. Nå har det gått snart 3 år, og tilsvarende mange statsråder. Kunnskapen som legges til grunn for dette forslaget er skuffende tynt. På den lange tiden saken har ligget til behandling hadde vi forventet noe helt annet når det gjelder kunnskapsgrunnlaget, sier Eriksson.

Sjømatbedriftene bemerker i sitt høringssvar at forslaget ikke reelt sett er teknologinøytralt. Næringsorganisasjonen som organiserer flere av de største landbaserte aktørene i Norge, peker på at forslaget slår skjevt ut for de oppdretterne som benytter seg av gjennomstrømmingsteknologi. Til forskjell for produksjonsmetoder som RAS, benytter gjennomstrømmingsanlegg enorme mengder vann, som etter departementets forslag vil bli underlagt de samme strenge kravene til UV-behandling av inntaksvannet.

-Landbasert oppdrett er en av flere former for oppdrett som skal bidra til bærekraftig vekst og økt lønnsomhet i distriktene våre. Vi ser allerede at flere landbaserte løsninger bidrar til økt produksjon, og lavere miljøpåvirkning. For at Norge skal opprettholde sin posisjon som en global leder i for bærekraftig matproduksjon, kan vi ikke legge unødvendige begrensinger for teknologier som utnytter seg av Norges svært gode naturgitte forhold for å produsere sjømat, også på land, sier Eriksson, og fortsetter:

-Vi opplever ikke departementets forslag som teknologinøytralt. I realiteten innebærer dette at man setter en stopp for fremtidig bruk av gjennomstrømmingsanlegg, fortsetter han.

Videre skriver Sjømatbedriftene i sitt høringssvar at krav om desinfeksjon med UV-behandling er lite musikalsk i en tid hvor tilgangen til strøm er blitt et knapphetsgode. De fremholder at UV-behandling av inntaksvann har et udokumentert behov, som potensielt sett vil kreve store mengder energi for å få til.

-Desinfeksjon ved bruk av UV-bestråling, vil være svært energikrevende, spesielt for gjennomstrømmingsanlegg. Sjømatbedriftene mener det er avgjørende at krav som stilles, er basert på reelle behov og solid kunnskap. Det oppfatter vi ikke at forslaget er, og det er følgelig ikke riktig å pålegge et generelt og absolutt krav om UV-behandling av inntaksvann uavhengig av lokalitetens behov eller plassering, sier Robert H. Eriksson.

Eriksson forteller videre at Sjømatbedriftene opplever at mattilsynets anbefaling om en minsteavstand mellom akvakulturanlegg på >5 kilometer er tilstrekkelig som en generell smittebarriere mellom land- og sjøanlegg.

-For noen oppdrettere vil det også være fornuftig å hente inntaksvannet sitt fra dypere vann, under lusebeltet. Dette benyttes allerede i stor grad, fordi det minimerer risikoen for inntak av lakselus. Poenget vårt er at det bør være opp til oppdretteren selv å vurdere hvilke tiltak som best beskytter fisken i landanlegget, og miljøet utenfor innenfor bærekraftige rammer. Som alle andre oppdrettere, er de landbaserte oppdretterne svært opptatt av å sikre gode vekstforhold og minimalt med sykdom hos fisken sin, avslutter Eriksson.