Havvind-debatten handler ikke kun om kostnader

Ifølge NVEs ferske rapport kan vi stå overfor et alvorlig effektunderskudd i årene som kommer. Allerede i 2024 har Norden et underskudd på 4 GW, noe som kan anslagsvis firedoble seg innen 2035. I Norge kan underskuddet bli så stort som 2,9 GW innen samme tid. Dette tilsvarer strøm til cirka 800 000 norske husholdninger i året. Vi trenger mer strøm, og utbyggingen må skje raskt.

Regjeringen svarer på dette behovet med en storskala satsning på havvind, noe som har ført til mye debatt, også i NRK-studioet. Debatten rundt havvind handler mest om hva satsningen vil koste Norge, ettersom NVEs rapport påpeker at kostnadsnivået i dag gjør utbyggerne avhengige av subsidier for å oppnå lønnsomhet.

NVEs rapport ser kun på kraftbehovet i Norge og Norden, og hvordan vi og våre nærmeste naboer kan dekke våre kraftbehov i fremtiden. Men vi bygger ikke havvind kun for å forsyne oss selv, og en debatt om kostnader kun basert på norske og nordiske behov gir en skjev fremstilling av hva denne satsningen vil bety for Norge.

Grønn omstilling koster

Både Norge og EU har forpliktet seg til vesentlige kutt i klimautslipp gjennom Parisavtalen, og Norge samarbeider med EU for å oppnå disse målene. Blant de viktigste tiltakene i Europa er elektrifisering, energieffektiviseringstiltak og å fase ut bruken av fossile brensler, som stadfestet i EU Green Deal fra 2019.

I Norge er vi også opptatt av å elektrifisere. Staten har gitt enorme summer i subsidier til elektrifisering av transportnæringen, for eksempel. I dag er elbilandelen av nybilsalget i Norge godt over 90 prosent, ifølge OFV. At Norge tar verdensrekorder i elbilsalg er ikke gratis – det er fordi staten gjør det lønnsomt for den jevne forbruker å velge elbil. Grønn omstilling krever altså subsidier i flere bransjer enn kun kraftproduksjon, og elbilsatsningen er et godt eksempel på det.

Subsidier eller investeringer?

NVE skriver at store deler av havvindproduksjonen i Norge vil være avhengig av en kostnadsreduksjon. For å ha lønnsomhet i dag, vil næringen være avhengig av subsidier. Dette er ikke nytt når man bygger ny industri, og to gode eksempler er vindkraft på land og solenergi. Disse ble i starten støttet med subsidier, men har i dag blitt blant de mest kostnadseffektive måtene å produsere strøm på.

Vår fremste næring har i over 50 år vært olje og gass – en næring som fremdeles mottar subsidier fra staten, da gjennom oljeskattepakken. Ut fra Energidepartementets tall for investeringskostnader mottar selskaper som leter etter olje og gass til sammen 68 milliarder kroner i støtte gjennom oljeskattepakken. I olje og gass kalles disse subsidiene for investeringer. Investeringene går over nesten et helt tiår, fra 2020 til 2028, og har ført til økt aktivitet i olje- og gassnæringen.

Subsidiene, eller investeringene, om du vil, i olje og gass fører naturligvis ikke til at næringen blir et tapsprosjekt for samfunnet – norsk olje og gass eksporteres til hele verden og gir Norge store inntekter. Subsidier er dermed ikke nødvendigvis lik en ulønnsom næring.

NVEs konklusjon er at for at havvind skal bli lønnsomt for utbyggerne i fremtiden uten subsidier, må kostnadene for utbygging av havvind falle betraktelig. Dette er en naturlig del av industriutvikling, og noe man kan forvente for teknologi som utvikles til storskala produksjon. Globale LCOE benchmarks viser at prisen på både batteri, solkraft, vindkraft, bunnfast havvind og LNG har gått ned vesentlig de siste 15 årene. Dette kalles industrialisering, og vil etter all sannsynlighet også skje innen flytende havvind.

Eksport og teknologi

Havvind handler ikke bare om å skape kraft til norske hjem. Det handler om å skape en ny industri. Mens vi i dag er en av verdens største eksportører av gass, står vi foran en radikal endring. Europa er i ferd med å fase ut bruken av fossilt brensel, som betyr at vi mister kunder for vår gass. Når dette skjer, forsvinner også en stor del av Norges inntekter.

Norge har en unik mulighet til å ta en ledende rolle i utviklingen av havvind. Vi er allerede verdensledende på offshorekompetanse, og det gir oss et konkurransefortrinn. Vi kan bygge en helt ny næring som kan eksportere ren energi og avansert teknologi til Europa og resten av verden.

Det debatten rundt kostnader mangler og ikke klarer å nyansere, er kostnaden det vil ha for Norge å ikke gjøre noe. Bygger vi ikke kraft, vil strømprisene øke betraktelig. Uten en ny leverandørindustri, mister vi viktige arbeidsplasser og viktige eksportinntekter. Ifølge VindKOMP-rapporten vil et prosjekt som Sørlige Nordsjø II gi inntil 19 400 direkte årsverk over 41 år. For flytende havvind er det enda flere. Mange av disse vil komme fra eksisterende leverandørindustri.

Leverandørindustrien til olje og gass er avhengige av nye markeder for å kunne fortsette drift og beholde ansatte, hvorav havvind er et foretrukket marked for flere av disse. I tillegg vil det være behov for ytterligere leverandører til havvindindustrien, som vil skape nye arbeidsplasser og stimulere norsk økonomi. Det er altså en næring som kan bli svært viktig for Norges økonomi og fremtidige arbeidsstyrke.

Industri til havs har historisk betydning for Norge. Olje og gass har vært vår viktigste næring i over 50 år. Dette er en næring som skal nedskaleres i fremtiden. Norge må satse på andre former for industri, og for å kunne fortsette å selge produktene våre, må de i fremtiden være grønne. Med vår eksisterende offshorekompetanse kan Norge bli en ledende aktør innen havvind, og vi kan eksportere både teknologi og kraft til et Europa som sårt trenger ren energi.

Vi har muligheten til å bli en grønn industrinasjon, bygge en ny leverandørindustri, skape arbeidsplasser og sørge for at vi styrker oss som en viktig grønn energileverandør.