Her undersøkes sviknott som kan overføre blåtungevirus

Sykdommen blåtunge har rammet en rekke saue- og storfebesetninger sør i Norge denne høsten. En et ledd i arbeidet med å overvåke utbredelsen av viruset, er det satt ut sviknottfeller.  Fangsten samles inn og sendes til Veterinærinstituttet der sviknotten analyseres. Dette er viktig for å avgjøre når sviknotten slutter å være aktiv, og dermed ikke lenger vil spre smitte.   

Sviknotten overfører bare smitte når den biter nye dyr for å få blodmåltidet den trenger for å legge en ny omgang med egg. Man avgjør om sviknotten har vært aktiv ved å se om sviknotten har sugd blod eller ikke. Når sviknotten ikke lenger er aktiv er det såkalt «vektorfri periode». Informasjon om vektorfri periode, sammen med annen informasjon om utbredelse av viruset i dyrepopulasjonen, kan blant annet brukes til å se hvilke tidsrom og områder der det vil være mindre risiko for smittespredning forbundet med forflytning av dyr.

–I Norge tror vi at vi har en så lang vektorfri periode at viruset ikke kan overleve i sviknott fra en sesong til en annen, i alle fall ikke utendørs, men innsamling av sviknott både ute og i fjøs kan gi oss verdifull informasjon om dette, sier Kyrre Kausrud som er forsker og epidemiolog ved Veterinærinstituttet.

Utplassering av sviknottfeller

Veterinærinstituttet har plassert ut åtte feller denne høsten for å finne ut mer om bestanden av sviknott ute og inne gjennom vinteren. Fellene er plassert ut parvis, én ute og én inne på gårder i det hardest rammede områdene og er plassert ut i Agder og Rogaland samt feller nær Arendal og Horten.

Hver felle består av et UV-lys og en liten vifte plassert over en «trakt» av fin netting som leder ned i et glass med såpevann. Sviknotten tiltrekkes UV-lyset fra fellen og blir blåst ned i trakten for så å bli fanget i glasset.

–Disse fellene er av en type som er brukt mange andre steder i verden slik at fangstene er sammenliknbare med andre studier internasjonalt, forklarer Kausrud.

Fellene blir slått på i ett døgn per uke og da helst fra skumring til skumring. Dette er tiden da sviknotten er mest aktiv. Etter at fellene er tømt, sendes fangsten til Veterinærinstituttet på Ås. Arbeidet vil pågå kontinuerlig de neste 6-7 uker fremover, og det er mulig at dette skal fortsette innendørs gjennom vinteren.

Vær og klima

De smittede sviknottene som har ført til det pågående utbruddet i Norge, har antakelig blitt ført med vinden fra Danmark hvor det har vært et stort pågående utbrudd siden begynnelsen av august. Når smittet sviknott først har kommet til i Norge, er temperatur veldig viktig for videre spredning av blåtunge siden viruset er avhengig av en viss temperatur for å kunne utvikle seg i sviknotten. Sviknottens overlevelse er også temperaturavhengig. Derfor er været ekstremt viktig for sykdommens spredning på kort sikt, og utbredelsen henger antakelig nøye sammen med temperatur og klimaendringer. Veterinærinstituttet har derfor rådført seg med Meteorologisk institutt for å beregne sannsynligheten for overføring av knott med vindstrømmer, og vurderer et samarbeid om risikomodeller for blåtungeutbrudd som kombinerer værdata og prognoser med kunnskap om sviknottens biologi, og blåtungevirusets egenskaper. For å bidra til dette arbeidet er fellene plassert for å dekke et så relevant spenn av temperaturer som mulig, og hver felle har med seg en automatisk temperaturlogger som måler og lagrer temperaturen hver hele time akkurat der fellen er.

Knøttsmå insekt som må studeres i lupe

Vel fremme på laboratoriet blir insektene sortert, og sviknotten skilt fra de andre. Her gjelder det å ha et godt øye. Sviknott (Ceratopogonidae) består av 60 slekter hvorav fire slekter er av typen som suger blod av virveldyr. Av disse fire er slekten Culicoides størst, med omlag 1000 arter. Culicoides-artene er små, ofte mellom 1 og 5 mm lange, de fleste mindre enn 1,5 mm. Godt og vel 20 arter er registrert her i landet, men en regner med at det finnes rundt 40 arter her. På laboratoriet undersøker forskerne om sviknottene har hatt et (eller flere) blodmåltid eller om de aldri har sugd blod. Dette gjør de ved å se på pigmenteringen i buken hos hunnsviknott som da blir mørkere. Da det bare er hunnen som overfører blåtungevirus.

For å nærmere vurdere hvilken type sviknott som har blitt fanget, ser man i hovedsak mønster på vingene til sviknotten. Dette gjøres ved å se på insektene i en lupe.