Ny forskning: Et betydelig løft i karbonfangst og -lagring er avgjørende for å nå 2 °C klimamålet

En stor utbredelse av karbonfangst og -lagring er nødvendig for å oppfylle Parisavtalen, men en ny studie fra Universitetet i Bergen og Chalmers tekniska högskola i Sverige viser at uten store anstrengelser vil ikke teknologien utbre seg raskt nok til å møte 2 °C-målet, og selv med store anstrengelser er det usannsynlig at den vil utbres raskt nok til å nå 1,5 °C-målet. 

Tanken bak karbonfangst- og lagringsteknologi (CCS) er å fange karbondioksid og deretter lagre det dypt under jorden. Noen anvendelser av CCS, som bioenergi med CCS (BECCS) og direkte luftfangst og lagring (DACCS), fører faktisk til negative utslipp, ved å «reversere» utslipp fra forbrenning av fossile brensler. CCS-teknologier spiller en viktig rolle i mange klimaavbøtende strategier, inkludert netto-nullmål. Imidlertid er dagens bruk forsvinnende liten. 

– CCS er en viktig teknologi for å oppnå negative utslipp og også helt essensiell for å redusere karbonutslipp fra noen av de mest karbonintensive industriene. Men våre resultater viser at en stor innsats er nødvendig for å redusere gapet mellom dagens demonstrasjonsprosjekter og den omfattende utplasseringen som er nødvendig for å bekjempe klimaendringene, sier Jessica Jewell, førsteamanuensis ved Chalmers tekniska högskola i Sverige og adjunkt professor ved Senter for klima og energiomstilling ved Universitetet i Bergen.  

I studien ‘Feasible deployment of carbon capture and storage and the requirements of climate targets’, gjorde man en grundig analyse av tidligere og fremtidig vekst av karbonfangst- og lagringsteknologi for å forutsi om dette kommer til å utbres raskt nok for å nå målene i Parisavtalen.  

– Analysen vår viser at det er usannsynlig at vi vil fange og lagre mer enn 600 Gt i løpet av det 21. århundre. Dette står i kontrast med mange av IPCCs planer for å redusere klimaendringer, som i noen tilfeller krever at over 1000 gigatonn CO2 fanges og lagres innen slutten av århundret, sier Tsimafei Kazlou, doktorgradssstipendiat ved Universitetet i Bergen, Norge, og førsteforfatter av studien. 

Hun forteller at det også er viktig å forstå når teknologien kan begynne å fungere i stor skala.  

– Jo senere vi begynner å bruke CCS, jo mindre sannsynlig er det at vi klarer å holde temperaturøkningen på 1,5 °C eller 2 °C. Derfor fokuserer mye av vår forskning på hvor raskt CCS kan utvides, sier hun. 

Trenger å «ta av» 

Studien fremhever behovet for å utvide antallet prosjekter rundt karbonfangst- og lagringsteknologi og redusere feilrater for å sikre at teknologien «tar av» i dette tiåret. I dag drives utviklingen av CCS av politikk som EUs Net-Zero Industry Act og Inflation Reduction Act i USA. Hvis alle dagens planer realiseres, vil faktisk CCS-kapasiteten være åtte ganger det den er i dag innen 2030. 

–  Selv om det er ambisiøse planer for CCS, er det stor tvil om hvorvidt disse er gjennomførbare. For omtrent 15 år siden, mislyktes planlagte prosjekter i nesten 90 prosent av tilfellene. Hvis de historiske feilratene fortsetter, vil kapasiteten i 2030 være maksimalt dobbelt så stor som i dag, noe som vil være utilstrekkelig for å nå klimamålene, sier Tsimafei Kazlou. 

En lovende teknologi  

Selv om CCS «tar av» innen 2030, vil ikke utfordringene stoppe. I det kommende tiåret må denne teknologien vokse like raskt som vindkraft gjorde på begynnelsen av 2000-tallet for å holde tritt med karbondioksidreduksjonene som kreves for å begrense den globale temperaturøkningen til 2 °C innen 2100. Deretter, fra 2040-tallet, må CCS matche toppveksten som kjernekraft opplevde på 1970- og 1980-tallet. 

– Den gode nyheten er at hvis CCS kan vokse like raskt som andre lavkarbonteknologier har gjort, vil 2 °C-målet være innen rekkevidde. Den dårlige nyheten er at 1,5 °C sannsynligvis fortsatt vil være utenfor rekkevidde, sier Jessica Jewell. 

Forskerne understreker behovet for sterk politisk støtte for CCS kombinert med en rask utbredelse av andre avkarboniseringsteknologier for klimamålene. 

Mer om forskningen: 

Artikkelen, ‘Feasible deployment of carbon capture and storage and the requirements of climate targets’, er publisert i Nature Climate Change. 

Climate mitigation pathways brukt gjennom studien er fra IPCCs åpen kildekode-data. 

Artikkelen er skrevet av Tsimafei Kazlou ved Universitetet i Bergen i Norge, Jessica Jewell ved Chalmers tekniska högskola i Sverige og Aleh Cherp ved Central European University. 

Mer om Parisavtalen: 

Parisavtalen er en juridisk bindende internasjonal traktat om klimaendringer. Den ble vedtatt av 196 parter på FNs klimakonferanse (COP21) i Paris, Frankrike, 12. desember 2015 og trådte i kraft 4. november 2016. Dens overordnede mål er å holde “økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til godt under 2 °C over førindustrielt nivå” og å forfølge innsatsen “for å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C over førindustrielt nivå.”